TrashPop/Quart 06Johnossi Historien om Johnossi er historien om to gode venner fra Stockholm. Den ene heter John Engelbert og den andre heter Oskar "Ossi" Bonde. John spiller akustisk gitar med en masse effektpedaler, skriker i en mikrofon og skriver låter. Ossi spiller trommer og hjelper i blant til med skrikingen. Det er bare et par år siden John og Ossi møtte hverandre for første gang. På en fuktig fest fant de ut at begge var lei av å spille i band. Hvis man er bare to, er det bare to meninger å ta hensyn til. En demotape og tre konserter senere, hadde Johnossi fått platekontrakt. "Noen band sliter i skitne kjellere i ti år. For oss kom det lett," som de sier selv. Men så går det da også unna når Johnossi spiller. Låtene deres er korte, enkle og helt uforskammet catchy. Enten det går i Ramones-tempo eller om de for en stakket stund tar det helt ned, så mister powerduoen aldri grepet om de gode melodiene. Duoformatet forhindrer dem heller ikke i å låte stort som et tog. Noen ganger er det nettopp begrensningene som får det beste ut av talentfulle folk. Svenske kritikere ble veldig fort veldig glade i Johnossi. I følge storavisen Expressen var de "coolast 2005". Det skal ikke så mye til før de blir "coolast 2006" også - både i Norge og Sverige. Emmerhoff and the Melancholy Babies Låttitler som "Black Mark", "Skeleton Waltz", "Dark Horse" og "Stuck in the Mud" sier sitt: Emmerhoff and the Melancholy Babies er ikke som andre bergensband. De har ihvertfall fint lite å gjøre med den koselige visepopen og høflige kafé-elektronikaen vi etter hvert er blitt vant til fra havgapet i vest. Likevel er det kanskje Emmerhoff som står for den virkelige bergensmusikken. Regntunge og værharde steder gir tross alt grobunn for dunkle drifter, intense stemninger og sterke følelser, og fortjener derfor å få et dunkelt, intenst og sterkt uttrykk. Vi snakker om en sunn blanding av det melodiøse og det mektige, av melankoli og aggresjon, av Led Zeppelin og 16 Horsepower. Gunnar Emmerhoff og hans fire våpendragere har dedikert seg til å utforske de soniske mulighetene som bor i tre gitarer, bass og trommer siden 1996. De har fremdeles til gode å slå skikkelig gjennom i Norge, men de fem albumene deres har fått entusiastiske anmeldelser langt nedover på kontinentet. De har dessuten opparbeidet seg rykte som et dynamisk liveband med mye spilleglede og glimt i øyet. Sist Emmerhoff and the Melancholy Babies gjestet Quart var i 2000, da de spilte support for Lambchop. De er ikke blitt mindre intenst bergenske siden den gang. Great Lakes Elephant Six er et navn som klinger godt i ørene til kjennere av sekstitallsinspirert indie. Fra dette særs blomstrende kollektivet i New York har vi de siste 10-15 årene fått strålende poporkestere som The Apples in Stereo, The Essex Green, Neutral Milk Hotel og Of Montreal. Blant de mer eller mindre faste medlemmene i Great Lakes, finner vi folk fra alle disse bandene. Man kan kanskje si at Great Lakes er et slags kollektiv i kollektivet. Men selv om bandet i blant kan svulme til et halvt dusin mennesker på scenen, er det duoen Dan Donahue og Ben Crum som har utgjort kjernen i Great Lakes siden begynnelsen i 1996. Begge kommer opprinnelig fra Athens, Georgia og har spilt sammen siden de var guttunger. På de tre platene de har laget som Great Lakes, har de utforsket både psykedelisk pop og røffere, garasjeaktig rock. De går heller ikke av veien for en utvidet jam. Men akkurat som hos de andre Elephant Six-bandene, ligger det alltid en sterk melodifølelse til grunn for det de gjør. Dan Donahue og Ben Crum kan nemlig dette med popmusikk. De vet at det ligger en sår lengsel til grunn for enhver god sang. De vet at det er fullt mulig å uttrykke sine innerste følelser i løpet av tre minutter. De vet også at det kanskje aller viktigste er å ha det gøy mens man gjør det. Forstår du hva som ligger i slike utsagn, har du mye å hente hos Great Lakes. Darren Hanlon
Darren Hanlon skriver tekstlinjer av typen man får lyst til å sitere. Sangene hans handler om allmenngyldige ting som å dele leilighet med en pønkerjente ("Punk's Not Dead), å ha kjøpt feil type videospiller ("Beta Losers") og gamle heavy metal t-skjorter ("Brooklyn Bridge"). Og er han i det rette hjørnet, kan han skrive bittersøte kjærlighetssanger gode som noen. Med slike tekstlige kvaliteter, er det kanskje ikke så overraskende at Stephen Merritt fra de litterært anlagte indiefavorittene The Magnetic Fields har trykket Darren Hanlon til sitt bryst. Når Hanlon i tillegg skriver poplåter av et kaliber som gjør at vi må ty til referanser som The Essex Green og Jonathan Richman, burde det være opplagt at vi snakker om et navn for framtiden. Men selv om Darren Hanlon nok er et nytt navn for de fleste, er han slett ingen nykommer. Før han begynte på en karriere som internasjonal singer-songwriter, hadde han mange år bak seg i diverse indie-band hjemme i Australia. På scenen føler han seg like hjemme alene med gitar eller banjo, som med fullt band. Ellers beskriver han seg nok best selv:
Professor Pez Prøv for et øyeblikk å glemme alt som lukter av føleri, gravalvor og selvhøytidelighet. Glem alt som er kalkulert, kynisk og manipulerende. Tenk i stedet på teknologi, joggesko, ninjaer, zeppelinere, bowling, indiepop med kornett og - ikke minst - fargerike godteridispensere. Velkommen skal du være til Professor Pez' musikalske lekegrind. Det begynte med at Petter fikk en gitar til jul. Etter å ha spilt på den i et par måneder, begynte han å spille inn sanger sammen med Pål. Pål hadde firespors opptaker, bass og en legendarisk oppskrift på lasagne. Snart ville Mads, Hordalands høyestspillende trommeslager, også være med. Silje begynte på cello, men måtte bytte til keyboard etter at celloen forsvant på mystisk vis i et tordenvær. Gro fikk være med etter å ha påstått i fylla at hun var veldig god på kornett. I blant gir dessuten multiflinke Sgt. Petter en hjelpende hånd. Den første konserten deres var på en bursdagsfest. Den andre var på Hulen i Bergen. Professor Pez' innstilling til pop-musikk er ikke ulik den vi finner hos indiekollektiv som Elephant Six i New York og norske Perfect Pop. Legger du til litt Guided by Voices og Built to Spill, pluss kanskje litt lo-fi og elektronika, er du på sporet av hvordan det låter - skranglete, energisk, melodiøst og veldig sjarmerende. Det er nesten like nerdete som det er gøy. Lekegrinda er ikke full før det bobler over. Silver Jews Til å være et band som begynte med å spille inn musikk på walkmen og telefonsvarere, har Silver Jews litt av en status. Det hjelper selvsagt å ha fine venner. Da bandet ble dannet i 1989, besto det av David Berman, Stephen Malkmus and Bob Nastanovich. De to sistnevnte endte etter hvert opp i Pavement, et av 90-tallets store indieband. Begge bidrar fremdeles på Silver Jews-platene. På fjorårets album deltar dessuten en størrelse som Will Oldham. Silver Jews er likevel ikke noe Pavement-sideprosjekt eller en klubb for alternativ-helter. Silver Jews handler først og fremst om David Berman. Opp- og nedturene for bandet har gjerne fulgt opp- og nedturene i Bermans liv. Da Silver Jews i fjor ga ut sitt første album på nesten fem år, var det etter at Berman hadde kjempet seg opp fra sitt private rushelvete. Resultatet var "Tanglewood Numbers", bandets rikeste, mest helstøpte album til nå. Musikalsk har Silver Jews selvsagt utviklet seg mye fra sine tidlige, primitive dager. Berman er blitt en låtskriver som tåler sammenlikning med de beste. Med stor selvfølgelighet blander han indierock, country og lo-fi. Som publisert og anerkjent poet, skriver Berman dessuten tekster som går utenpå det meste. Han er like skarp og poengtert enten han synger om jubel eller sorg. En ivrig konsertartist er David Berman derimot ikke. For ham har alltid albumene vært hovedpoenget. Derfor er det litt av en begivenhet når vi nå får oppleve Silver Jews live i Kristiansand. |