Den offisielle Roy Søbstad-hjemmesiden

Musikkanbefalinger skrevet for TrashPop.no i 2010

The Coral

En gang i tiden så det ut til at det skulle bli noe virkelig stort av The Coral fra Merseyside i nordvest-England. De ble til og med hyppig spilt på norsk radio. Men det er 10 år siden nå, og i dag er det vel stort sett popfeinschmeckere og 60-tallsromantikere som hører på The Coral.

Kanskje er det like greit. The Coral har ikke begynt å lage bombastisk stadionrock eller forsimplet utttrykket sitt for å havne på radioen igjen. I stedet har de brukt tiden til å perfeksjonere sin varme miks av folk, psykedelia og indie. Tittelsporet på deres sjette album, Butterfly House, er et harmonisk mesterstykke som ikke hadde gjort skam på Loves rocksnobb-favoritt Forever Changes fra 1967.

Her i huset har The Coral stått for en stor del av sommerens soundtrack. At høstskyene nå har begynt samle seg, er ingen grunn til å slutte å høre på dem. Snarere tvert i mot.

Damien Jurado

Det må være lov å si at Damien Jurado virker som en trist type. I over 15 år og på 10 album har han fortalt historier fra et Amerika som er mørkere enn noe vi er vant til å se på TV. Hos ham er landskapet stort, menneskene små og farger finnes kun i nyanser av grått.

På sin nye plate, Saint Bartlett, er Seattle-singer-songwriteren tristere enn noen sinne. Det er noe vi lyttere bare skal glede oss over. Ingenting griper hjertet og klarner luften som et knippe oppriktig triste sanger.

Livet er kanskje hardt på stedene Damien Jurado synger om, men desto vakrere når solen først bryter gjennom skylaget.

Phosphorescent

«Los Angeles», det episke avslutningssporet på Phosphorescents femte album, er som et gulnet og uskarpt polaroidfoto fra 70-tallets California. Man skulle tro at Matthew Houck og kompisene hans hadde funnet noen instrumenter Neil Young glemte igjen da han forlot Topanga for snart 40 år siden. Så har de rigget seg til, delt en rullings og ventet på kvelden. Først når solen og smogen har farget himmelen blodrød over dem, har de trykket på opptaksknappen.

Resultatet er, som all den beste vestkyst-rocken, en uimotståelig blanding av skjønnhet og forførerisk dekadanse.

Det er bare å fyre seg en rullings, vente på kvelden - og lytte.

Black Mountain + The Black Angels

Det er ikke til å komme forbi at dette med rock ikke er like gøy som det en gang var. I hvert fall kan det føles sånn for oss som har vært med en stund. Og har man først fått følelsen av å ha hørt alt og sett alt, skal det mye til før man virkelig lar seg rive med igjen. Da er veien skremmende kort til uformelig kunstmusikk, jovial country eller P4.

Samtidig er det jo ikke sånn at det er noen mangel på fete, nye band der ute.

Ta for eksempel The Black Angels og Black Mountain. De kommer fra henholdsvis Austin, Texas og Vancouver, Canada. Begge har nye plater ute. De spiller rock med en overbevisning så rå at man skulle tro at markedsavdelingene, stylistene og reality-TV aldri hadde tatt over moroa.

The Black Angels har navnet sitt fra en Velvet Underground-låt og høres ut som de sinte kjærlighetsbarna til The Doors og The 13th Floor Elevators. Black Mountain er seigere og mer trippete. De blytunge Sabbath-riffene får sine kontraster i tostemt sang og pene folkmelodier. Begge bandene låter fett, svett og hårete. De spiller rock med rødt, varmt blod pumpende i årene.

Faktisk er de så bra at et gammelt skinn en stakket stund får trua tilbake. Man tvinges til å spørre seg selv om det kanskje ikke er musikken som er problemet, men lytteren. For dette er ingenting om ikke gøy.

I'm Kingfisher

Et Google-søk på «svenska polarhjältar» gir ikke ett eneste relevant treff. Det har ikke stoppet den svenske indie-trubaduren Thomas Denver Jonsson fra å lage et konseptalbum om polarekspedisjoner og arktisk flora og fauna. Men passende nok har han ustyrt låtene sine med norskklingende titler som «Nansen» og «Svalbard».

Jonsson er ikke typen som trenger seg på. Han kommer heller lytteren varsomt i møte med et pent og innbydende sound. Særpreget ligger i hans litt vinglete stemme og mange smårare innfall. Arctic er Jonssons fjerde plate på snaut ti år, men den første under navnet I’m Kingfisher. Men navnebyttet og det ambisiøse konseptet til tross, føles dette som et veldig personlig album.

Hvis det finnes noe sånt som rettferdighet i verden, vil Arctic være platen som endelig gir Thomas Denver Jonsson et større publikum. Eller for å si det sånn: Han har spilt i Kristiansand tre-fire ganger tidligere, men neste gang burde det ikke være på bittelille Javel Pub.

Tilbake til Skriverier

Tilbake til Den offisielle Roy Søbstad-hjemmesiden