O'DeathDu er kanskje ikke klar over det, men det som mangler i livet ditt kan være en real dose gotisk country-pønk. Det er derfor O'Death er på vei til Quart. De seks skjeggete karene ser ut som om de nettopp har kommet snublende ned til sivilisasjonen etter tidenes fylleslag i det innerste Appalachia. De lukter våt hund og hjemmebrygget whiskey. De har tre tømmerhuggerskjorter på deling. Opp på scenen drar de med seg fele, gitar, banjo, ukulele, trombone, kjettinger og et falleferdig trommesett. Musikken de pisker opp, er, for å si det forsiktig, skakk, ubehøvlet og rå. Tempoet er rasende. Alle seks gauler av full hals og stamper i scenegulvet så møkka spruter. O'Death gir seg ikke før hele publikum er skremt på beina og hyler med. Metodene deres kanskje gamle som alle hauger, men effekten er like berusende som den alltid har vært. Og alltid vil være. O'Death er en anakronisme. Eller et skittent, krakkelert speil, om du vil. O'Death er et punkband som spiller folkemusikk. Eller kanskje de er folkemusikere som spiller punk. De kommer fra Brooklyn, New York, men tar for seg hele spekteret av amerikansk tradisjonsmusikk og mytologi. Låtene spenner fra klagende, gnagende bønneviser til dystre stomps, fra rustikk lo-fi til kupønk og gotisk country. O'Death er Tom Waits på fylla med The Pogues. O'Death er et innavlet Pixies. O'Death er for alle som noen gang er blitt slått i bakken av 16 Horsepower eller Gogol Bordello. Men når de først tar tempoet ned, er O'Death også bluegrasskongen Dr. Ralph Stanley, som med ydmykhet prøver å forsone seg med livet og døden, med synden og frelsen. En konsert med O'Death er kort sagt noe midt i mellom et punkparty og en låvedans, en gospelkonsert og en sort messe. Det er ikke noe for sarte sjeler, men det er som kjent ikke livet heller. Og kanskje er O'Death akkurat det du trenger. Diskografi Web Skrevet for Quart.no i 2008 |