MotorpsychoMotorpsycho er ikke et band man kan yte rettferdighet med 3-400 ord. Til det er historien deres for lang, platene for mange og det musikalske spennet alt for stort. Det man likevel uten videre kan fastslå, er at Motorpsycho er helt unike i norsk rock. Samtidig føles det nesten galt å snakke om dem som et “norsk band”. Det har fra første stund vært noe herlig unorsk over både Motorpsychos ambisjoner og talenter. Blant de mindre kjente fakta i motorpsychologien, er at bandet ble startet av en fyr ved navn Kjell Runar “Killer” Jensen. Året var 1989 og byen var Trondheim. Bassist og vokalist Bent Sæther fra Snåsa og gitarist Hans Magnus “Snah” Ryan fra Steinkjer kom med først etter et par runder med medlemsbytter. Gründeren “Killer” sluttet etter debutalbumet Lobotomizer i 1991, og ble erstattet av tromsøværingen Håkon Gebhardt. I begynnelsen handlet det mye om brutale riff, skrikevokal og Svartlamoen hver gang bandet ble omtalt. Men det gikk ikke lang tid før folk skjønte at dette var noe mer enn en lokal grunge-variant. Med monsteralbum som Demon Box, Timothy's Monster, Blissard og Trust Us - udiskutable klassikere, alle som en - sprengte Motorpsycho grensene for hva norsk rock kunne være. Her var et band som kunne sin rockhistorie, og tok for seg av den med dødsforakt. I Motorpsychos verden er Sun Ra en like selvfølgelig inspirasjonskilde som Motörhead. Sørstatsrock er like gangbart som psykedelia og kraut. Tjue minutter lange, dronende støyeksursjoner er like naturlige som fire minutter lange poplåter. Dette er bandet som midt i sin hardeste, mest progressive periode, gjorde noe så uhørt som å spille inn en renspikket country-plate. Det er slike ting psychonauts over hele verden elsker dem for. Når Motorpsycho nå vender tilbake til Quart etter 11 år, har de nylig tatt fatt på nok en æra. Gebhardt har takket for seg, og Ryan og Sæther har svart med å lage Black Hole/Blank Canvas, det hardeste og mest intense Motorspycho-albumet på mange år. Men som før er det på scenen bandet virkelig kommer til sin rett. For alle krumspringene til tross, har Motorpsycho alltid handlet om det samme: jakten på det perfekte øyeblikket. Du vet, øyeblikket når musikken får tiden til å stoppe, og alt annet plutselig virker fjernt og meningsløst. Og hver gang de kommer dit, er Motorpsycho verdens beste band. Diskografi Web (uoffisiell) Skrevet for Quart.no i 2007 |