Magnolia Electric CoWhat
Comes After the Blues “What Comes After the Blues” begynner på samme sted som live-albumet “Trials and Errors” gjorde for bare fire-fem måneder siden, med låta “The Dark Don't Hide It”. Gitarene hugger og krafser, Jason Molina synger som om hjertet er iferd med å briste - og Neil Young-assosiasjonene er umiddelbart uunngåelige. Men der “Trials” gradvis bygde seg opp til et forløsende, ekstatisk klimaks i Youngs “Tonight's the Night”, tar “After the Blues” motsatt vei - mot stillheten i orkanens øye. Det er om mulig en enda mer givende reise. Bare ikke forvent noen solskinnstur. Molinas musikk har alltid vært dypt melankolsk, på grensen til sorgtung. For å ta den til deg må du evne å høre det vakre i det som ikke er perfekt, til å gjenkjenne det menneskelige i noe som er ødelagt. Hør bare på Molinas stemme idet den presses for å nå toner som bare såvidt synes innen rekkevidde. Resultatet er ikke alltid teknisk perfekt, men den insisterende viljen til å komme i mål enten det brister eller bærer, føles både avvæpnende og gripende. Helt mot slutten av plata, når de elektriske gitarene bare er et fjernt minne og Molina høres ut til å miste seg selv i tvil og lengsel, kommer endelig vokalpartner Jennie Bedford ham til unnsetning. “Will I have to be alright all of the time?” synger han, tilsynelatende ut i tomme lufta. “No one has to be alright all of the time,” kommer svaret fra Bedford - og står der og da for årets mest gåsehudframkallende øyeblikk på plate. Det finnes håp, også i Jason Molinas verden. Men
selv om dette er musikk med både dybde og sjel, er den på
ingen måte vanskelig tilgjengelig. Liker du amerikansk gitarrock
eller rock med mer enn et snev av country og folk, vil du antakelig finne
noe å like på denne plata. Liker du Will Oldham og nevnte
Neil Young, vil du nesten garantert like den. Fra
Stimuli 6.2005 |