Magnolia Electric CoDu trenger ikke å være flau hvis du aldri har hørt om hverken Jason Molina eller Magnolia Electric Co, men du kan ha mye å hente på å merke deg navnene. Dette er en mann og et band som betyr veldig mye for stadig flere. Hvis du liker tungt følelsladd folkrock eller gitarrock av typen “nå får det faen meg briste eller bære!”, er Magnolia Electric Co et band for deg. Hvis du liker Neil Young eller Will Oldham er Magnolia Electric Co et band for deg. Sant å si har Molinas siste plater vært betydelig mer interessante enn det både Young og Oldham har prestert på en stund. Jason Molinas musikk bærer sterkt preg av stedet han kommer fra. Småbyen Loraine ligger ved Lake Erie i Ohio. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet “Rustbeltet” i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv: “Steel mills, shipyards, factories, a really beat up, beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights... they just went on for miles...” Etter å ha spilt bass i diverse metal-band, begynte Molina midt på 90-tallet å gi ut plater under navnet Songs: Ohia. De første platene byr ikke på enkel lytting. Produksjonen er skrapet inn til beinet. Molina uler besvergelser fra en bunnløs brønn av mørke og håpløshet. Det er sterke og givende plater, men de krever til gjengjeld sitt av lytteren. Etter å ha tatt denne formen til ytterligheter på beksvarte Ghost Tropic i 2000, var da også tiden inne for forandring. Didn’t It Rain (2002) og Magnolia Electric Co (2003) ble spilt inn med fullt band og soundet vendte seg mot mer tradisjonell arbeiderklasserock à la Neil Young and Crazy Horse eller Creedence Clearwater Revival. At Molina på denne tiden innledet sitt langvarige samarbeid med produsenten Steve Albini (Nirvana, Pixies og PJ Harvey), har nok også hatt sitt å si for at platene hans nå eimer mer av diesel og svette enn av innestengte rom. Stilendringen ble endelig markert ved at bandet fikk navnet Magnolia Electric Co. De siste årene har Magnolia Electric Co turnert og spilt inn plater, turnert og spilt inn plater, turnert og spilt inn plater. Slikt blir det fort et par utgivelser og åtte måneder på veien av hvert år. Slikt blir det dessuten helstøpt, gnistrende og emosjonelt ladet rock av. Slikt får man ikke minst et formidabelt rykte og seriøst dedikerte fans av. Men vær advart: ikke sjelden er voksne menn blitt observert med “noe i øyet” på konsertene deres. Diskografi Web Skrevet for Quart.no i 2007 |