LorraineNoen ganger blir Norge bare for lite. Når folk sa til bergensbandet Lorraine at de hørtes ut som et stadion-band, var det ikke ment som et kompliment. Stor lyd, store sanger og store stemninger var tvert i mot en dårlig ting. Lorraine svarte med å pakke synthene sine og dra til England. Det er de nå i ferd med å få uttelling for. Britisk musikkpresse og radio har vært raskt ute med å omfavne Lorraine. Time Out kalte fjorårets “I Feel It” for “the greatest debut single of the year”. Psychedelic Furs-coveren “Heaven” er blitt plukket opp av Hollywood, som vil bruke den som hovedlåt i Michelle Pfeiffers comeback-film I Could Never Be Your Woman. Lorraine er ikke det første norske bandet som har reist til London for å bli popstjerner, men maken til mottakelse har ingen fått siden a-ha. Ole Gundersen synger, Anders Winsents spiller gitar, Pål Myran Håland spiller keyboards og en liten, svart boks står for trommene. Sammen deler de influenser som Depeche Mode, The Cure, New Order, The Smiths og Pet Shop Boys. Den melodiske elegansen og kjølige, nordiske melankolien, gjør Kent til et annet band det er naturlig å sammenligne dem med. Lorraine er oppkalt etter moren til Marty i Back to the Future, men ideologien deres er basert på oppfølgeren. De er litt 1985 og litt 2020. De ser seg bakover samtidig som de beveger seg framover. De ligner litt på noe du har hørt, samtidig som de ikke høres ut som noe annet. Det er et stykke fra Bergen til London. Det er enda lenger fra Pål sitt gutterom til å få Pet Shop Boys som fans og til å turnere med stjerneskudd som The Feeling. Men dette handler altså om like deler stor lyd og store ambisjoner. At Lorraine stopper innom Quart på sin vei til en lysende framtid, skulle egentlig bare mangle. Diskografi Web Skrevet for Quart.no i 2007 |