Jimmy Corrigan: The Smartest Kid on EarthVi kjøper og leser fryktelig mye tegneserier her i dette landet. Visstnok er det bare japanerne som er mer glade i tegneserier enn oss. Desverre er det fryktelig begrenset hva vi leser. Det blir gjerne Donald en gang i uka, i tillegg til at vi hvert år kjøper store mengder "julehefter" som sjelden består av annet enn resirkulerte B-serier. Når det er akkurat disse bladene som går i kjempeopplag år etter år, har det mer med vaner og tradisjoner enn med kvaliteten på selve seriene å gjøre. Men selvsagt finnes det også andre typer serier, serier for voksne mennesker som er ute etter mer enn bare en halvtimes fred fra ungene eller en nostalgisk stund med en av sine egne barndomshelter. For selv om "tegneserieaktig" er et adjektiv film- og litteraturskribenter gjerne bruker når de skal beskrive noe som er platt og barnslig, er det ingenting ved selve formen som tilsier at tegneseriene må være platte og barnslige. En uttrykksform er tross alt hva tegneserier er, ikke en sjanger. I Stimuli har vi tenkt å bruke denne spalten til å tipse om tegneserier vi tror leserne våre kan ha glede av. Og da går vi ut fra at leserne våre er kulturelt oppegående mennesker som heller hører på Nick Cave enn på Scooter, som heller leser Hamsun enn Hardy-guttene. Én serie som tilfredsstiller disse kravene er Jimmy Corrigan: The Smartest Kid on Earth (Pantheon Books 2000) av Chris Ware. Denne 380 sider lange romanen i serieform er en av sørgelig få kvalitetsserier for voksne som faktisk har nådd ut til et bredt publikum. Blant annet ble den belønnet med den engelske avisen The Guardians høythengende First Book Award i 2001. Seriens hovedperson, Jimmy Corrigan, er en mann som er så sosialt inkompetent og angstfylt at han nærmest er paralysert. Vi møter ham i det han blir gjenforent med sin far som han ikke har sett på 30 år. Møtet dem i mellom blir noe nær en studie i fremmedgjorthet og manglende kommunikasjon. Parallelt fortelles historien om hvordan Jimmys bestefar ble forsømt og forlatt av sin far igjen hundre år tidligere. Fortid og nåtid veves sammen, og vi lærer kanskje noe om hvordan Jimmy har blitt den skjelvende geléklumpen av et menneske han har blitt. Alt dette kunne blitt til en nokså melodramatisk historie, men siden Chris Ware er noe så sjeldent som en subtil serieskaper, unngår han klisjeene og de opplagte dramaturgiske grepene. I stedet for å bare bekrefte noe vi visste fra før, åpner han oss opp for å se helt nye ting. Serien er noen ganger trist, noen ganger morsom. Ofte er den begge deler på en gang. Stemningen og estetikken i Wares serier kan føre tankene i retning Roy Anderssons film Sanger fra andre etasje. Særlig de rene linjene og flatene i arkitekturen gir noe av den samme følelsen av eksistensiell tomhet. Ware har dessuten en helt unik forståelse for seriemediets mekanikk. Ved hjelp av ruteinndelinger kan han manipulere leserens oppfatning av tid, ved hjelp av farger kan han endre seriens stemning. Noen ganger er tegningene hans helt på symbolnivå, og historiefortellingen skjer innimellom ved hjelp av diagramlignende sider. Leseren blir nødt til å engasjere seg, men eksperimentene er mer enn bare tekniske øvelser. Det er fortellertekniske grep som faktisk fungerer, og som i tillegg viser hvilke muligheter som ligger i selve tegneseriemediet. Som annen stor kunst, kan Jimmy Corrigan gjøre deg vár på stemninger og følelser du ikke har vært i kontakt med før. Den kan rett og slett forandre måten du tenker på. Og det er jo ikke verst. Ihvertfall ikke til tegneserie å være. Dessverre er ikke en eneste av Chris Wares serier er oversatt til norsk, men de kan bestilles på engelsk fra for eksempel Tronsmo bokhandel i Oslo eller nettbokhandelen Amazon. Fra Stimuli 1.2003 |