Vent litt...En karriere som tegneserieskaper i Norge har igrunnen aldri vært noe å anbefale. Ihvertfall ikke for de som ikke kan tenke seg et liv som marginalisert trygdemottaker. Og, i øynene til folk flest, en nerd. Sånn har det ihvertfall vært inntil nylig. Nerdestemplet er kanskje ikke til å unngå ennå, men noe har definitivt skjedd. Hvem som utgjør tetsjiktet i det nye tegneserie-Norge er opplagt. Frode Øverli er blitt mangemillionær takket være sin stripe Pondus, og Nemi har gjort Lise Myhre til popstjerne. Men i sjiktet bak de mest kjente navnene finnes et stadig voksende kobbel serieskapere som har greid å opparbeide seg både kredd og et levebrød. Blant disse finner vi moldenseren John Arne Sæterøy, alias Jason. Jasons suksess de siste par årene er av den sjeldne, stillfarne typen. Og betegnende nok måtte han få oppmerksomhet i utlandet før han møtte bredere interesse også her hjemme. I dag kan Jasons serier leses både på svensk, engelsk, fransk, spansk, slovensk og koreansk. I USA, tegneseriens hjemland, er han blitt nominert til bransjens mest prestisjetunge priser – Eisner, Ignatz og Harvey. Og i 2001 ble Hey Wait… kåret til årets nest beste serie i Time Magazine. Ingen nordmann har noen gang oppnådd noe lignende. Den norske tittelen på Hey Wait… er Vent litt…, og dette er serien som på mange måter ble Jasons gjennombrudd. Fortellingen er todelt. I første del skildres en bekymringsløs barndom. Det er lange sommerdager, fotball, tegneserier og avstandsforelskelser. Livet har et litt pussig, magisk skjær. En forhistorisk flygeøgle som flyr avsted med dragen til hovedpersonen Jon, blir møtt med bare mild forundring. Og når han blir stor, skal Jon bli serietegner eller journalist. Han skal reise og han skal oppleve. Alt virker mulig. Men barndommen får en brå, grusom slutt. Advarselen “Vent litt…” blir uttalt litt for sent, og blir dermed det definerende utsagn i Jons liv. Del to skildrer Jon som voksen. Magien er borte, erstattet av ensomhet og monotont arbeid. Ingenting er blitt som han så for seg. Barndommens ene, tragiske hendelse overskygger alt. Bare helt mot slutten av den stadig nedadgående spiralen livet hans er blitt, når han igjen får et glimt av barndommen, øyner vi litt lys. Denne på overflaten enkle, men likevel gripende historien fortelles uten store fakter. Jason holder tilbake som en tegneseriens Raymond Carver. Alt er skåret ned til beinet. Dialogen er sparsommelig, tegningene ujålete og effektive. Alle figurene er dessuten tegnet med hundeansikter som sjelden røper hva de føler. Og leseren kan bare undre seg over hvordan nettopp figurenes uttrykksløshet bidrar til å gjøre lesningen så gripende. Slående er det også hvordan hver eneste side er strengt delt opp i seks like store ruter, og at hver side er en komplett liten episode i seg selv. At alle disse episodene, morsomme, merkelige og triste som de er, til sammen utgjør fortellingen om et helt liv, er noe leseren knapt merker før serien er slutt. Og da er det bare én ting å gjøre: Snu boka og lese den en gang til. Det hviler en helt egen poetisk ro og melankoli over seriene til Jason. De ligner ikke på noe du har lest før, samtidig som de treffer noe dypt i deg. Og jeg kan ikke tenke meg noe finere å anbefale nå som vi nærmer oss slutten av sommeren. Vent litt… ble første
gang trykket i Mjau Mjau nr. 3 og 4, og disse heftene
kan fremdeles bestilles gjennom Jippi Forlags
hjemmeside. Har du mer penger, kan du koste på
deg Bladkompaniets innbundne utgave. Fra Stimuli 2.2003 |