Homo NorvegicusOdd og Geir så for første gang dagens lys i en serie som het “To trøtte typer fyrer en tjall”. I første rute fyrer Geir opp pipa mens Odd maser – “Kjappa på her!”. De tar hvert sitt trekk før de blir sittende der på benken og bare space ut. “Blei du stein eller...??” spør Geir. “Ja, jeg er helt ape...” svarer Odd, før de i siste rute bestemmer seg for å fyre en tjall til. Den to sider lange serien traff tydeligvis en nerve i redaksjonen til anarkistblekka Gateavisa. Det var ihvertfall de som første gang slapp til både To trøtte typer og seriens opphavsmann, Christopher Nielsen, i 1981. Nielsen og figurene hans har kommet langt siden den gang. Nielsen har status som Norges mest markante undergrunnstegner, og Odd og Geir har hatt sin egen animerte serie på NRK1. Neste utspill blir etter alt å dømme den lenge etterlengtede helaftens animasjonsfilmen “Slipp Jimmy fri”. De fleste av seriene om To trøtte typer og persongalleriet som har vokst opp rundt dem, finnes samlet i boka “Homo Norvegicus”. Her følger vi Odd og Geir helt fra barndommen i Oslos drabantbyer, via en ungdomstid blant de beryktede “narverne” og opp til voksentilværelsen som småkriminelle blandingsmisbrukere. Stor komikk oppstår enten det dreier seg om seksuell debut på hjemme alene-fest, hasjsmugling på danmarksferja eller Geir som prøver å overbevise sosialkuratoren sin om at han er blitt streit. Men – og dette er viktig – i bunnen for komikken ligger alltid troverdige karakter- og miljøskildringer. Nielsens realisme er like nådeløs som humoren hans. I tillegg til Odd og Geir blir vi i “Homo Norvegicus” kjent med Oslos rockemiljø gjennom rock and roll-fundamentalistene i Gutta fra Calcutta, og, ikke minst, et trøndersk hjemmebrent-inferno gjennom brutusen Hold Brillan. Meningene om Nielsens tegninger har alltid vært delte. I manges øyne kan han rett og slett ikke tegne. Ingenting kunne være lenger unna sannheten. Nielsens stil er riktignok røff, men den er helt konsekvent og utført med en unik kontroll over tegneseriens formspråk. Ingen kan gi liv til karakterene sine slik Nielsen gjør det. Bare se hvordan han skildrer den maniske stemningen på en nyttårsfest som er iferd med å komme ut av kontroll. Eller den breiale framtoningen til Ronny, den kuleste gutten på ungdomsskolen, når han skremmer vettet av kompisene med spøkelseshistorier på hyttetur. Christopher Nielsen er rett og slett en stor ekspresjonist. Nevnes må også det eksepsjonelle språkøret hans. Ingen norsk prosaforfatter skriver mer troverdig dialog enn Nielsen. Da Christopher Nielsen tidligere i år holdt foredrag på litteraturfestivalen Kapittel 03, lanserte han sitt manifest for undergrunnstegnere: 1. Du skal ikke kunne tegne. 2. Du skal ikke konformere til noen sjanger. 3. Serien må inneholde like deler tekst og tegning. 4. Serien må inneholde like deler sex, vold og rus. 5. Skal serien inneholde kroppsvæsker, bør det dreie seg om oppkast. 6. Det skal aldri være en lykkelig slutt eller et positivt budskap i serien. 7. Du må alltid utlevere deg selv. Og: Du må alltid utlevere deg selv på en negativ måte. Manifestet var kanskje tenkt som spissformulerte råd til serietegnere in spe, men i realiteten er det den beste beskrivelsen av Nielsens egne serier jeg har sett. Og jeg kan ærlig talt ikke komme på noen andre serietegnere som lever opp til alle disse kravene. “Homo Norvegicus” (No Comprendo Press 2000) kan bestilles gjennom bokhandleren eller forlagets hjemmeside. Fra Stimuli 4.2003 |