Django (Sergio Corbucci, 1966)
Django sleper en likkiste etter seg overalt hvor han ferdes. Oppi den har han mitraljøsen sin. Da sier det seg nesten selv at dette er en bra filmopplevelse. 7/10

Django Kill... If You Live, Shoot! (Giulio Questi, 1967)
En av noen titalls oppfølgere som ikke har noe som helst med den originale Django å gjøre. Det som skiller denne fra hopen, er innslagene av makaber surrealisme og ultravold. Dessverre noe langt mellom de absurde høydepunktene. 5/10

Dominion: Prequel to the Exorcist (Paul Schrader, 2005)
Den klart mest vellykkede oppfølgeren i denne etter hvert så rotete "serien". 8/10

Don't Look Now (Nicolas Roeg, 1973)
Så utflytende og vag at man nesten ikke merker uhyggen som sakte øker i intensitet. Jeg kommer til å drømme om en liten jente i rød regnfrakk i natt. 8/10

Double Indemnity (Billy Wilder, 1944)
Superelegant og superkynisk ur-noir. Her er Wilder helt på høyde med Hitchcock - på Hitchcocks hjemmebane. 9/10

Double Indemnity (Jack Smight, 1973)
I denne TV-remaken er det bare stumpene igjen. Man kan kanskje si at den har en slags billig 70-tallssjarm, men det kan man jo si om en hvilken som helst episode av The Streets of San Fransisco også. 3/10

E

Eat the Document (Bob Dylan, 1972)
Ufattelig surrete oppfølger til den klassiske turnédokumentaren Don't Look Back. Uansett svært underholdende hvis man er mer enn bare litt fascinert av Dylan. 6/10

Ed Wood (Tim Burton, 1994)
Mer underholdende biografi-film finnes vel ikke? 9/10

End of the Century: The Story of the Ramones (Jim Fields og Michael Gramaglia, 2003)
Musikken til The Ramones var ukomplisert moro. Virkeligheten bak musikken var betydelig mer kompleks og mørk. 8/10

Eraserhead (David Lynch, 1977)
Sett alene - på høyt volum i et mer eller mindre mørkt rom - er dette fremdeles en av de mest foruroligende filmene som finnes. 9/10

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (Michel Gondry, 2004)
Bare så det er helt klart: dette er en av de aller beste filmene fra de siste årene. 9/10

eXistenZ (David Cronenberg, 1999)
Jeg spiller aldri dataspill, og etter å ha sett denne er jeg overbevist om at jeg ikke bør begynne med det heller. Virkelig bad craziness. 8/10

The Exorcist (William Friedkin, 1973)
Å ha tenåringer i huset er visst enda mye verre enn jeg hadde trodd. 10/10

Exorcist: The Beginning (Renny Harlin, 2004)
Det hender at jeg føler en sterk trang til å se filmer det ikke er noen grunn til å tro er bra. (Hvis man aldri ser dårlige filmer, hvordan skal man vite når man ser noe bra?) Og denne levde ned til forventningene, klønete, platt og uskummel som den er. 3/10

F

Factotum (Bent Hamer, 2005)
Svært passende bakfull på en søndag-film. Men selv om det er mye å like her, synes meg det lille ekstra å mangle. En mer karismatisk hovedperson eller en historie som slutter et annet sted enn der den begynte, kanskje? 7/10

Fata Morgana (Werner Herzog, 1971)
Det må være dette som er kunstfilm. Jorden sett med utenomjordiske øyne. Eller kanskje bare en serie luftspeilinger. Veldig merkelig og merkelig vakkert. 8/10

F for Fake (Orson Welles, 1972)
Gamle Orson gjør sitt beste for å føkke med hodene våre og samtidig undergrave hele dokumentarsjangeren. 8/10

Fitzcarraldo (Werner Herzog, 1982)
Gærne-Herzog og gærne-Kinski på nye megalomane eventyr i Amazonas. 8/10

The Fly (David Cronenberg, 1986)
Hvordan lage noe interessant ut av heller tvilsomt materiale. 8/10

The Fog of War - Eleven Lessons from the Life of Robert S. McNamara (Errol Morris, 2003)
McNamara snakker om sin rolle, blant annet som forsvarsminister, i 2. verdenskrig og Vietnam-krigen. Ikke mange har den førstehåndserfaringen med krigens kompleksitet og etiske dilemmaer som han har. "How much evil must we do in order to do good?" En av de beste dokumentarfilmene jeg har sett. 9/10

Forbidden Planet (Fred M. Wilcox, 1956)
Ah, framtiden var klart kulest på femtitallet. Og denne filmen har virkelig alt man kan ønske seg - Robby the Robot, en ung og kjekk Leslie Nielsen, Freud- og Shakespeare-allusjoner, ur-elektronika-soundtrack, barnslig humor og en tvers gjennom herlig estetikk. 8/10

Forgotten silver (Costa Botes og Peter Jackson, 1995)
Fake TV-dokumentar av Peter Jackson. Mæget morsom og velgjort til practical joke å være. 8/10

The Fourth Protocol (John Mackenzie, 1987)
Streit kald krig-sak. Pierce Brosnan passer fint i slike roller som krever maks to ansiktsuttrykk. 6/10

The French Connection (William Friedkin, 1971)
Amerikansk 70-tallsfilm av første klasse: omtrent like røff som smart. 8/10

Fyra nyanser av brunt (Tomas Alfredson, 2004)
En mer eller mindre frittflytende collage av tragikomiske historier fra dagens Sverige. Hva filmen til syvende og sist sier om tingenes tilstand er litt uklart, men den gjør likevel et helt eget inntrykk. Det er trist at ingen i Norge later til å ha vyer og ambisjoner nok til å lage noe tilsvarende. 8/10

G

Gangs of New York (Martin Scorsese, 2002)
Forsøksvis episk og storslått historisk drama befengt med klisjeer, pappfigurer og hult patos. OK, så skal det vel være "opera" da, men i så fall synes jeg alle burde ha overspilt like mye som Daniel Day-Lewis. 6/10

Get Carter (Mike Hodges, 1971)
Michael Caine er faen meg knallhard i denne. 9/10

Get Shorty (Barry Sonnenfeld, 1995)
Nok en sneisen Elmore Leonard-filmatisering (se også Jackie Brown og Out of Sight). Jeg burde nok somle meg til å lese en av bøkene hans en gang. 8/10

Ghost Dog: The Way of the Samurai (Jim Jarmusch, 1999)
En samurai- skråstrek gangster-historie med et hip hop-soundtrack. Miks dÈt sammen med litt absurd humor og en merkelig poetisk kvalitet, og du har en type film det lages for få av. 8/10

Ghost World (Terry Zwigoff, 2001)
Til og med stemmen til Scarlett Johansen er deilig. 8/10

Glengarry Glen Ross (James Foley, 1992)
Business er ikke bra for menneskene, det gjør dem små og nedrige. DÈt er hva denne filmen forteller deg - gjennom det beste plottet, den beste dialogen og de beste skuespillerne. 9/10

Goodfellas (Martin Scorsese, 1990)
I ekstrastoffet på den nye DVD-utgaven er det noen som sier at hvis man slumper til å surfe innom Goodfellas på TV en kveld, så er det umulig å ikke bli sittende og se. Og det er helt korrekt observert. 10/10

Good Night, and Good Luck (George Clooney, 2005)
Sobert og skikkelig om ting som betyr noe. 8/10

Gosford Park (Robert Altman, 2001)
Det gjør godt å få alle mine fordommer mot engelsk overklasse bekreftet. 8/10

Gram Parsons: Fallen Angel (Gandulf Hennig, 2004)
Nok en solid musikkdokumentar, og nok en trist historie. 8/10

Grizzly Man (Werner Herzog, 2005)
At en historie som dette ble så grundig gjennomdokumentert på film, er nesten for godt til å være sant. Og det samme må sies om Herzogs behandling av stoffet. 9/10

Groundhog Day (Harold Ramis, 1993)
Det er alltid en glede å se Bill Murray gå rundt og utstråle kald forakt. Men det er ganske fint når han lærer å bli snill også. 8/10

Gymnaslærer Pedersen (Hans Petter Moland, 2006)
Det store spriket mellom det som er bra i denne filmen (for eksempel Ane Dahl Torp) og det som ikke fungerer i det hele tatt (den derre rammehistorien!), gjør dette til en heller frustrerende opplevelse. 6/10

H

Hamsun (Jan Troell, 1996)
Så snart man har godtatt at Knut er svensk og Marie dansk, er dette en ren nytelse. Max von Sydow i rollen som dikteroldingen som er for forstokket til ikke å trekke alle ned i dypet sammen med seg, er en favoritt her i huset. 9/10

The Haunting (Robert Wise, 1963)
Blasert og sløvet som jeg er blitt, innser jeg at jeg aldri igjen vil få en like intens filmopplevelse som jeg hadde da jeg så denne som guttunge. Lydeffektene som skremte vannet av meg den gangen, hører jeg tross alt fra naboen i etasjen over hver eneste dag. Allikevel: omtanken og håndtverket som er lagt ned i denne filmen, gjør at den fremdeles er en opplevelse å se. 8/10

Heat (Michael Mann, 1995)
Den beste politi og røver-filmen. 9/10

Henry: Portrait of a Serial Killer (John McNaughton, 1986)
Et iskaldt blikk på en virkelighet hvor ondskapen rammer hardt og helt vilkårlig. 8/10

Herz aus Glas (Werner Herzog, 1976)
Altså, jeg må si jeg liker tanken på at noen faktisk har laget en film hvor alle skuespillerne (unntatt Èn) er hypnotiserte. Men disse mer eller mindre stillestående tablåene med mennesker som stirrer tomt framfor seg og sier ubegripelige ting, blir fort mer fremmedgjørende enn engasjerende. 5/10

The Hills Have Eyes (Alexandre Aja, 2006)
Jeg har muligens sagt det før, men i så fall sier jeg det igjen: filmer som dette hadde aldri blitt et mainstream-fenomen i et sunt samfunn. 7/10

A History of Violence (David Cronenberg, 2005)
Cronenberg er alltid vel verdt å se, også når han er på sitt mest atypiske og kanskje ikke overbeviser 100 %. 7/10

The Hunger (Tony Scott, 1983)
Jålete og sjelløs som bare en dypt pretensiøs, "erotisk" vampyrfilm fra 80-tallet kan være. Måtte jeg aldri se en blafrende gardin i softfokus igjen. Bowie er det eneste lyspunktet. 3/10

I

Ice Age (Chris Wedge, 2002)
Skal si disse animasjonsfilmene har utviklet seg siden sist jeg oppdaterte meg på den fronten. 7/10

I Heart Huckabees (David O. Russell, 2004)
Snurrig, småmorsom og ganske masete, men ikke helt på Charlie Kaufman-nivå for det. 6/10

The Incredibles (Brad Bird, 2004)
De to første tredjedelene er heidundrandes underholdende. I siste del blir actionsekvensene litt for mange og lange for min smak. Men allikevel. 8/10

The Invisible Boy (Herman Hoffman, 1957)
Robby the Robot, som opprinnelig ble skrudd sammen til Forbidden Planet, ble så populær at han fikk en egen karriere etterpå. The Invisible Boy er på ingen måte noen stor eller viktig film, men 50-tallssjarmen er ihvertfall autentisk. 5/10

In the Mouth of Madness (John Carpenter, 1994)
Jeg har aldri skjønt hvorfor det ikke blir lagd flere filmer med utgangspunkt i H.P. Lovecraft. Han skrev kanskje ikke stor litteratur, men han hadde fantastiske ideer som bare skriker etter å bli visualisert. Dette er et av de bedre forsøkene, selv om Carpenter smører litt for tjukt på og har tunga litt for godt plassert i kinnet til at det blir særlig skummelt. 6/10

Intolerable Cruelty (Joel Coen, 2003)
Denne DVD-en kjøpte jeg kun for å komplettere samlingen med Coen-filmer. Nå føler jeg mest for å bli kvitt den på et eller annet vis. Den er jo bare så frustrerende middelmådig - dyktig skrudd sammen, men sjelløs. Og de tilløpene til typisk Coen-humor som er, virker mest av alt påtatt "quirky". Etter denne gadd jeg rett og slett ikke å se The Ladykillers. 5/10

I Walked with a Zombie (Jacques Tourneur, 1943)
Atmosfærisk og overraskende sofistikert horror-klassiker. 8/10

J

Johnny Cash: The Man, His World, His Music (Robert Elfstrom, 1969)
Filmskaperne fulgte Cash med vinglete kamera i årene '68 og '69, da mannen på mange måter var på toppen av karrieren. Resultatet ble dessverre ikke så innsiktsfullt og opplysende som det burde ha vært. Men Cash er Cash, et fjell av en mann, og sikrer dermed severdigheten. 6/10

Ju-on (Takashi Shimizu, 2000)
Ganske effektiv horrorfilm, som prøver bare littegrann for hardt. Det er tross alt grenser for hvor mange ganger man orker å skvette i løpet av en og en halv time. 6/10

K

The King of Comedy (Martin Scorsese, 1983)
Er det noen gang blitt skapt en mer irriterende karakter på film enn Rupert Pupkin? 8/10

King Kong (Peter Jackson, 2005)
Herregud, som jeg hadde elsket denne filmen da jeg var 12. Men allerede den gang ville jeg nok ha syntes at actionsekvensene ble i lengste laget. 7/10

L

Land of the Dead (George A. Romero, 2005)
Her fant jeg ikke stort å bli engasjert av, gitt. 5/10

The Last Days of Frank and Jesse James (William A. Graham, 1986)
Glad som jeg er i de gamle tullingene Kristofferson og Cash: Dette er ikke mer enn en ganske lunken TV-film. 5/10

The Last Samurai (Edward Zwick, 2003)
Til tider forutsigbar og etterhvert veldig melodramatisk, men gir likevel den gode episk guttebok-følelsen. 7/10

Lemony Snicket's A Series of Unfortunate Events (Brad Silberling, 2004)
Mørk og oppfinnsom eventyrfilm. Pen å se på er den også. 7/10

Leonard Cohen: I'm Your Man (Lian Lunson, 2005)
Som film betraktet er kanskje ikke dette all verden, men den får ihvertfall fram at Leonard Cohen er en utrolig bra mann. Jeg skal bli som han når jeg blir stor. 6/10

The Life Aquatic with Steve Zissou (Wes Anderson, 2004)
Det blir liksom bare mer og mer Wes Anderson over filmene til Wes Anderson. Her er det koz og gøy og morsomt fra begynnelse til slutt. Selvfølgelig med en sår undertone. 8/10

Light Sleeper (Paul Schrader, 1992)
Rastløse, smått desperate menn som kjører rundt i byen nattestid. Det er slike ting jeg liker å se på film. 9/10

The Long Goodbye (Robert Altman, 1973)
Kul, lett svimete syttitalls-noir. Hold øynene åpne for en ung Arnold Schwarzenegger i underbuksa. 8/10

Loose Change (Dylan Avery, 2006)
I følge denne filmen er alt du vet om 11. september feil. Det var ikke en Boeing som traff Pentagon, men en missil. Det var ikke flyene som fikk World Trade Center til å kollapse, men en serie kontrollerte eksplosjoner på innsiden av bygningene. Flight 93, som styrtet nær Pittsburgh, ble rett og slett skutt ned. Man får tro hva man vil, men indisiene for at virkeligheten er en annen enn vi er blitt fortalt, er sterke og nærmest utallige. 7/10 (Filmen kan sees på YouTube.)

Lost Highway (David Lynch, 1997)
Om ikke Lynch's beste film, så kanskje den mest Lynch'ske av dem. Den blir faktisk skumlere for hver gang jeg ser den. 8/10

M

The Machinist (Brad Anderson, 2004)
Balladen om en tynn mann. Ikke hør på de late kritikerne som sier at den er "litt sånn David Lynch-aktig". Den korrekte referansen er tidlig Polanski. 8/10

The Maltese Falcon (Roy Del Ruth, 1931)
Filmer blir ikke klassiske eller gode bare fordi de er gamle. Denne finner aldri den rette tonen, og blir hverken spesielt morsom eller spennende. Hadde det ikke vært for Huston-versjonen, ville den vært fullstendig glemt nå. 4/10

The Maltese Falcon (John Huston, 1941)
Er det mulig å tenke seg at noen ville prøve seg på en så til de grader dialogbasert spenningsfilm i våre dager? 9/10

The Manchurian Candidate (Jonathan Demme, 2004)
Smart, spennende og relevant. Hollywood kan når de vil. 7/10

The Man Who Wasn't There (Joel Coen, 2001)
Jeg har urimelig stor glede av å se Billy Bob Thornton røyke mens han stirrer tomt ut i lufta. 9/10

The Man with the Golden Arm (Otto Preminger, 1955)
Minneverdig mest på grunn av Frank Sinatras innsats som junkie og Elmer Bernsteins dramatiske jazz-temaer. 7/10

Marebito (Takashi Shimizu, 2004)
Om frykt. Og om å se. I motsetning til Shimizus mer kjente Ju-on, er ideene i denne viktigere enn sjokkeffektene. De Lovecraft'ske overtonene appellerer selvsagt også. 8/10

Match Point (Woody Allen, 2005)
Det begynner ikke veldig friskt, men med stø hånd skrur gamle Woody til tvingene, helt til vi sitter igjen med et både spennende og tankevekkende stykke underholdning. 8/10

Matewan (John Sayles, 1987)
Og jeg som trodde at denne typen undertrykte-gruvearbeidere-med-sixpence-fagorganiserer-seg-i-kamp-mot-den onde-storkapitalen-film bare var noe de drev med i Norge på 70-tallet. Veldig gøy, forresten, å se purunge Will Oldham i rollen som predikant i stemmeskiftet. 7/10

Mean Streets (Martin Scorsese, 1973)
Unge og energiske Scorsese, Keitel og DeNiro i ekstremt innflytelsesrik film. 8/10

Mein liebster Feind (Werner Herzog, 1999)
Werner Herzog om Klaus Kinski, skuespilleren som bare var marginalt galere og mer besatt enn ham selv. 8/10

Melinda and Melinda (Woody Allen, 2005)
Komedie eller tragedie? Woody Allen leker seg med historiefortellingen. Småfikst. 7/10

Metallica: Some Kind of Monster (Joe Berlinger og Bruce Sinofsky, 2004)
Etter tjue år med fyll og aggresjon finner tre middelaldrende millionærer plutselig ut at de må komme i kontakt med følelsene sine. Slikt blir det mange vekselvis festlige og patetiske scener av. 7/10

Miami Vice (Michael Mann, 2006)
Vel den har alle kjennetegnene på en Michael Mann-thriller: verdensvante karer, fete biler og båter, mye hi-tech, knivskarpe bilder og nesten aldri et smil. Men til tross for en del flotte øyeblikk, så har vi sett alt sammen bedre før. I motsetning til TV-serien er denne filmen fort glemt, er jeg redd. 6/10

Midnight Cowboy (John Schlesinger, 1969)
Mye sjarm og bra skuespill. At noen av de fortellertekniske grepene virker vel tidstypiske, er til å leve med. 8/10

Miller's Crossing (Joel Coen, 1990)
Det er viktig å se en Coen-film iblant. Det hjelper på humøret. 9/10

Minority Report (Steven Spielberg, 2002)
Selvsagt er det mye å beundre her, men la oss legge vekt på det negative: all CGI-en og den oppskrudde fortellerstilen virker mest av alt forstyrrende på meg. Og måtte John Williams og hele det hysteriske orkesteret hans brenne. 6/10

Mirrormask (Dave McKean, 2005)
Mange visuelle fiksfakserier, smådøll story. Men det skulle ikke forundre meg om 13 år gamle jenter med livlig fantasi vil elske den. 6/10

Mishima: A Life in Four Chapters (Paul Schrader, 1985)
Veldig arty, men også vakkert og fascinerende om en ekstraordinær mann. 8/10

Monsters, Inc. (Peter Docter, 2001)
Det er noen som har hodet fullt av gode ideer, det må jeg si. Og ikke minst evner og midler til å sette dem ut i live. 8/10

Mulholland Drive (David Lynch, 2001)
Inland Empire er allerede årets film her i huset. Og mens vi venter på å få sett den, er Mulholland Drive fremdeles like vakker, sexy og foruroligende. 9/10

N

Naboer (Pål Sletaune, 2005)
Noia på norsk. Kanskje ikke superoriginalt, men ganske effektivt. 7/10

Naked Killer (Clarence Fok Yiu-leung, 1992)
Koreansk thriller som har alt: Bifile, kvinnelige leiemordere, ekstreme actionsekvenser, mykporno og en sinnssyk sløsing med menneskeliv. 10/10 eller 1/10 avhengig av dagsformen

Naked Lunch (David Cronenberg, 1991)
Mørk, hallusinatorisk og svart humoristisk dopfantasi basert like mye på William Burroughs' dopbefengte liv som hans mer eller mindre uleselige doproman av samme navn. Exterminate all rational thought. 8/10

Napoleon Dynamite (Jared Hess, 2004)
Ikke akkurat den mest hjertevarme komedien jeg har sett. Men jeg skal ikke nekte for at nerder og tapere kan være ganske artige å se på. 7/10

Neil Young and Crazy Horse: Year of the Horse (Jim Jarmusch, 1997)
Antakelig et mareritt for hi fi-entusiaster og filmskolenerder, men gull for Neil Young-fans. 8/10

The Nightmare Before Christmas (Henry Selick, 1993)
Så fantasifull og visuelt fullastet at det nesten blir for mye av det gode. Men bare nesten. 8/10

The Night of the Hunter (Charles Laughton, 1955)
Jeg hadde forventninger til denne. Men selv om Robert Mitchum er cool som alltid, sliter filmen ellers med dårlig skuespill og en historie som ikke helt henger på greip. 5/10

The Ninth Configuration (William Peter Blatty, 1980)
Jeg greier ikke å bli helt klok på denne. Jeg veksler mellom å synes at den er morsom og original - og stivbeint og langtekkelig. "Interessant" er vel ordet. 7/10

No Direction Home - Bob Dylan (Martin Scorsese, 2005)
Pensum. 9/10

North by Northwest (Alfred Hitchcock, 1959)
Underholdningsfilmer blir ikke bedre enn dette. 10/10

O