Dropkick MurphysKombinasjonen punk og irsk folkemusikk virker kanskje merkelig første gang man hører om den. Men Dropkick Murphys får den til å virke like naturlig som reker og majones, sol og pils, sommer og Quart. Alle som har sett Martin Scorseses knallharde gangsterdrama The Departed, vet at en stor del av Bostons arbeiderklasse er av irsk ætt. De vet også at dette er folk man ikke kødder med. At Dropkick Murphys er sentrale på soundtracket til Oscar-vinneren, er selvsagt ingen tilfeldighet. Dropkick Murphys begynte å spille sammen for drøyt 10 år siden, i kjelleren til en kamerat som drev en barbersjappe. Influensene var like deler moderne og eldgamle. Speeda irsk folkemusikk slik The Pogues spilte den på 80-tallet, ble blandet med høyenergisk gitarrock à la AC/DC og britisk arbeiderklasse-punk. Navnet fikk de fra en avvenningsanstalt. Titler som “Kiss Me I'm Shitfaced" sier sitt om et band som liker sin Guinness og setter pris på en skikkelig fest. De tradisjonsrike konsertene deres i Boston på St. Patrick's Day er legendariske i så måte. Så skamløst medrivende og energiske som låtene deres er, skal det da også godt gjøres å ikke løfte glasset og synge med. Men i dette ligger også en klar sosial og politisk agenda. Det viktigste for Dropkick Murphys er å skape en atmosfære hvor det er “en for alle, alle for en”-prinsippet som gjelder. I beste punk-tradisjon gjør de alt de kan for å rive barrieren mellom publikum og artist. Alle står på like fot, og alle blir oppmuntret til å ta aktivt del i konsertene. Scenen og mikrofonen er der for å deles. Man bør med andre ord ikke være redd for å få seg noen blåmerker når Dropkick Murphys går på. Til syvende og sist handler det om stolthet, samhold og solidaritet. Og om viljen til å forbedre samfunnet gjennom å forbedre seg selv. Og om å ha det jævlig fett sammen. Let's go, Murphys! Diskografi Web Skrevet for Quart.no i 2007 |