by:Larm 2002Home
Groan Kanskje er det fordi Stimulis utsendte begynner å trekke på årene. Kanskje hadde det med alkohol og mangel på søvn å gjøre. Men blant alle tidsriktige og hippe band på by:Larm, var det et svært tradisjonelt band i grenselandet mellom rock og country som gjorde størst inntrykk. Den mest opplagte referansen, må være Neil Young i Harvest-modus. Jordnært og melodiøst, med hovedmann Martin Hagfors’ uttrykksfulle stemme på topp. Home Groan gjør på alle måter et forbasket sympatisk inntrykk og det er virkelig et mysterium at de ikke er mye mer kjente enn de er. De har holdt på i årevis, gitt ut flere sterke plater og spiller i en stil som burde ha bred allmenn appell. Det slår meg at verden ikke kan være særlig rettferdig. Men jeg tror ikke denne gjengen kommer til å gi seg selv om de ikke blir popstjerner. Det er opplagt dette de lever og ånder for. Gå og se dem neste gang de kommer til byen. Doktor
Kosmos Et av de mer kuriøse innslagene på by:Larm, dette. Et over ti år gammelt svensk band med humor og en politisk agenda. Takket være noen veldig fengende og morsomme låter har de fått mye oppmerksomhet i det siste, og det var vel derfor de fikk vise seg fram for norsk bransje og publikum. Dessverre er det ikke like lett å få med seg hverken humoren eller budskapet i en live-setting. Ihvertfall ikke hvis man ikke kan låtene på rams. Bandets energiske tivolipop skråstrek punk blir etterhvert mer slitsom enn morsom, og for meg får det hele et litt sånn studenthumoristisk preg. Ærlig talt så blir jeg ganske forvirret av hele konseptet. Bandet er en gjeng smått intellektuelle sosialister som går inn for å "utplåna överklassen, medelklassen och en stor del av underklassen". Og det er jo morsomt sagt, om ikke annet. Men mener de det? Er de ironiske? Eller post-ironiske, kanskje? Eller er det bare jeg som ikke ser den naturlige sammenhengen mellom dans, tøys og revolusjon? Egentlig burde jeg nok gått og sett Gluecifer istedet. De er ikke til å misforstå. Fra
Stimuli 2.2002 |