Den offisielle Roy Søbstad-hjemmesiden

På denne siden har jeg samlet det som er skrevet om mitt solohefte Negativ, som kom ut i november 2002.

Les:
Pressemelding fra Jippi forlag
Dagsavisen 20.11.02
Bergens Tidende 21.11.02
Fædrelandsvennen 22.11.02 (intervju)
Fædrelandsvennen 22.11.02 (anmeldelse)
Universitas 27.11.02
Aftenbladet.no 03.12.02
Spirit nr. 9/2002
Morgenbladet 06.12.02
Mann nr. 66 (februar 2003)
tegneserier.no (2003)

Hvis du finner en omtale som jeg kanskje har gått glipp av, setter jeg stor pris på å høre fra deg.

Pressemelding fra Jippi forlag:
Roy Søbstads Negativ

Roy Søbstad (f 1971) er en av veteranene i Jippi. Han har vært med i Forresten helt siden starten, men først nå kommer hans lenge etterlengtede solohefte Negativ. Gjennom flere år har han rendyrket sitt grafiske uttrykk og sin sikre strek. Det nye heftet fremstår som en gjennomarbeidet helhet som ikke står noe tilbake for de beste utenlandske tegnerne i sjangeren. Et kjennetegn for Roy Søbstads serier i Forresten har vært de gode historiene, og i Negativ har han brukt ekstra lang tid på å utvikle dem. Utgangspunktet hans er som regel en virkelighet han kjenner, men ut fra det skapes nye figurer i en egen virkelighet hvor han spinner engasjerende historier i grenselandet mellom det tragiske og det humoristiske. Fra tidligere har han blitt mest kjent for de to fjortisene Jesper og Jonathan, og de dukker også opp denne gang. I tillegg introduserer han en rekke andre figurer slik som elvisimitatoren Elvin og kontoristen med forfatterambisjoner i Serien om Roger.

Omslaget viser en forsiktig dresskledd ung mann med vikende hårlinje - og fuglen som skiter på ham som han var en vergeløs statue. Og i «Serien om Roger» har Roy Søbstad skapt en sterk historie om en stakkarslig kar det meste går galt for: Jobben suger, arbeidet med den store romanen snegler seg av gårde og både venner og naboer er lettere psykopatiske. Ja, selv kjæledyrene til Roger dør.

Roy Søbstad er allerede en semiveteran i norsk seriemiljø, med tallrike bidrag i «Fantazine» og «Forresten» - men først nå debuterer han med solohefte. Han har arbeidet med «Negativ» i to år, og heftet viser seg å være verdt den lange ventetiden. I fjortisbøllefrøene Jesper og Jonathan har Søbstad skapt to troverdige ungdommer, mens den håpløse Elvis-imitatoren Elvin Aaronsen ikke har den samme dybden.

Men det er uansett den 19 sider lange «Serien om Roger» som gjør «Negativ» til en Jippi-debut som er så god og gjennomført at vi må helt tilbake til Jens K. Styves «finnfinnfinn» eller Jasons «Mjau Mjau» for å finne maken.

«Serien om Roger» startet som selvbiografi, men utviklet seg til et stykke fiksjon. Historien er knivskarpt komponert og dyktig tegnet, men viktigere er det at Søbstad forteller en engasjerende historie med overraskende vendinger, en sympatisk hovedperson og spennende bifigurer. Det er rett og slett en serienovelle av høy klasse, og jeg håper ikke det tar to år før vi får et nytt nummer av «Negativ».

Tegneserier skal koste omtrent det samme som en halvliter øl, mener Jippi Forlag. Forlaget tviholder på tanken om billige serier i hefteformat.

USA og Europa har hatt to forskjellige syn på tegneserier. Der europeiske serier gjerne gis ut i påkostede album, omtales i tunge kulturaviser og selges i bokhandlere er amerikanske «voksen»-serier rotfestet i motkulturen fra 60-tallet. Da snudde serieskapere som Robert Crumb, Spain og Kim Deitch opp ned på hva folk forventet av tegneserier, men i et format som var til forveksling lik snille Disney-serier og fargerike superhelter: Slitte og billige hefter.

I dag er amerikanske serier på full fart inn i bokhandlene, men det ledende norske serieforlaget Jippi tviholder fortsatt på heftefilosofien.

Jippi har gitt ut flere serier med stive permer og påkostet papir, men det er liten tvil om at det billige heftet ligger forlagets hjerte nærmest. I høst har forlaget gitt ut tre forskjellige blader av god kvalitet - til en pris som trygt står seg i konkurranse med en halvliter øl.

I motsetning til samlebåndshefter som «Donald Duck & Co.» og «Fantomet» er Jippi-heftene dypt personlige - og tar derfor tid å produsere. Roy Søbstad fra Kristiansand er allerede en semiveteran i norsk seriemiljø, men først nå heftedebuterer han med «Negativ» - som han har jobbet med i to år. Og heftet er verdt ventetiden, for med «Negativ» har Søbstad gitt ut det beste norske soloheftet på svært lenge. Vi må nok helt tilbake til Jens K. Styves «finnfinnfinn» og Jasons «Mjau Mjau» fra 1997 for å finne noe liknende fra Jippi.

Søbstads gjennomgangsfigurer; fjortisbøllefrøene Jesper og Jonathan og den håpløse Elvis-imitatoren Elvin Aaronsen, er morsomme de - men det som hever heftet opp til A-nivå er 19 sider lange «Serien om Roger». Dette er en serienovelle av høy klasse; sikkert komponert med overraskende vendinger, sterke figurer og en tvers gjennom godt fortalt og spennende historie. Her viser Søbstad seg frem på et helt annet nivå enn tidligere, og «Serien om Roger» gjør «Negativ» til et hefte jeg håper vi ikke må vente to år til neste nummer på.

I likhet med Roy Søbstad tar også Rune Borvik seg god tid med sine serier. Hans hefteserie «Fia Mia» er kommet frem til nummer fire, men det er hele tre år siden forrige nummer.

Heldigvis lager ikke Borvik cliffhanger-føljetonger, men urbane og episodiske serier som kretser rundt band, øl, kjærlighet og dagligliv på Grünerløkka i Oslo. Tidligere har seriene hans hatt noe påtvunget og stivt over seg, så da er det ekstra gledelig å se at han i siste nummer har skapt sin klart beste Fia Mia-historie. Kanskje fordi Fia denne gangen trer i bakgrunnen til fordel for den mer jordnære Knut Q, som viser seg som en hovedperson med større dybde og personlighet enn den noe pregløse Fia.

Der soloheftene fra Jippi Forlag slippes med svært ujevne mellomrom, har forlaget klart å holde et høyere tempo med «Forresten» - en antologi som har utviklet seg til Norges mest vitale samlingspunkt for etablerte Jippi-tegnere og helt ferske talenter. Nummer 14 er som vanlig en ujevn affære, men det er da også slik det skal være.

En slik antologi holdes oppe av evnen til å få tak i og dyrke frem nye navn, og her gjør spesielt Inga Sætre (som også har gitt ut soloheftet «Møkkajentene»), Øystein Runde og Christian Hartmann svært gode figurer, mens halvveteraner som Tor Ærlig og Ronny Haugeland viser stadig fremgang - og gir oss håp om flere solohefter fra den kanten.

Det største problemet med Jippis heftepolitikk er at de ikke alltid er like enkle å spore opp i aviskiosker, men som høstens utgivelser viser er de absolutt verdt en jaktinnsats.

31 år gammel kommer han endelig med et helt hefte kun med egne serier. Før det har han vært med i en haug med antologier og samlinger, som for eksempel Forresten.

- Jeg holdt på med denne i to og et halvt år, og ble ganske lei av den til slutt, sier han om seriesamlingen Negativ som nå er å få i 1400 eksemplarer på blant annet Narvesen. De 16.000 i støtte fra kulturfondet må Søbstad dele med utgiver. Da blir timebetalingen lav.

- Leseren bruker tre sekunder på hvert bilde, men det kan ligge ganske mange timers arbeid bak det. Så jeg skjønner at folk lurer på hvordan jeg kan bruke så lang tid på et hefte. Men jeg gjør bare dette på fritida altså. Ideelt sett burde jeg vel spilt gitar. Det virker mye enklere, og så er det enklere å trekke damer på det, sier tegneren.

Tafatte Roger i seriebladet trekker heller ikke mange damer. Den eneste som kommer er eks-kjæresten som invaderer ham både telefonisk og til slutt fysisk. Selvbiografisk?

- Det er noen jeg håper ikke leser bladet, og heller ikke dette intervjuet. Det er alt jeg kan si, opplyser Søbstad.

For øvrig skal ikke tegneseriefiguren Roger ha så mye til felles med Roy, bortsett fra de «stussligste sidene».

Roy Søbstads hjemmeside på internett (http://home.no.net/rsobstad/) er imidlertid ikke så stusslig. Der fører han logg over sitt iblant interessante liv.

- Jeg tror internett har betydd mye for spredningen av tegneserier. Jeg får respons fra guttunger som vil lage egne serier, sier Søbstad. Sammen med Ronny Haugeland har han i mange år vært hardkjernen i Kristiansands tegneseriemiljø. Midt på nittitallet klarte de til og med å lage ei fanzine, men det ble såklart for mye stress til slutt. De siste par årene har de vært aktive i gratiskulturavisa Stimuli.

De som har kjennskap til undergrunnsforlaget Jippi, har sikkert blitt fascinert av kristiansanderen Roy Søbstad før. Han har prydet sidene til forlagets «Forresten»-antologier helt siden de startet i 1995. Noen år senere startet de asosiale drittungene Jesper og Jonatan å dukke opp på sidene hans, og suksessen var sikret. Vel, relativt sett. For selv om Søbstad i tillegg har dukket opp både i Sørvisa, Gateavisa og boken «Serinord», har ikke mannen akkurat fått særlig fetere lommebok. Når han nå kommer med eget hefte, burde han derimot være ett viktig skritt nærmere drømmen.

«Negativ» består av tre historier som er nokså løselig knyttet sammen. Den lengste, «Serien om Roger», er en nitten siders komitragisk historie om ensomhet, forfatterdrømmen og døden. I tillegg hevder stakkars Søbstad at den er vagt selvbiografisk. «Elvin Lever» gir oss et gjensyn med den patetiske Elvis-imitatoren Elvin Aaronsen. Den synes å låne litt fra Christopher Nielsen, men det er ikke påtakelig. «Jesper og Jonatan dyrker Satan» gir oss enda et innblikk i de Limp Bizkit-prydedes hverdag. De har stukket av med Rogers hund, og finner ut at et satanisk rituale er en fin måte å «få pult» på.

Roy Søbstad har lenge holdt høyere kvalitet enn mange andre på Jippi-stallen, og «Negativ» er ikke noe unntak. Man kan i tillegg kjenne igjen den karakteristiske rene streken hans på over hundre meters avstand. Historiene i albumet er fylt med en nesten Jason-aktig melankoli, som likevel ikke overdøver humoren. For trettifem kroner er dette et røverkjøp.

Dere kjenner typen. En ung, snill mann som jobber på kontor mens han drømmer om å bli forfatter. Såkalte venner låner penger som de aldri tilbakebetaler og eks-en ringer hver kveld for å snakke. Mye.

Det er ikke så veldig originalt å lage en tegnet historie om en sjenert og viljeløs mann som vil bli kunstner. Slike historier finnes fra før. Søbstad har likevel levert et intimt og fornøyelig innblikk i Rogers - ja, han heter Roger - noe miserable liv. Særlig er det en fryd å se at de tre historiene i heftet krysser hverandre, og bifigurer i den ene historien får sin egen fortelling noen sider senere.

Noen av figurene i Negativ har Søbstad tidligere presentert i Jippis flaggskip Forresten. Og det er tydelig at han har brukt god tid på å utvikle et univers med troverdige og gode karakter før han ga ut sitt første soloalbum. Han har utviklet en særegen tegnestil, en strek der sinnstemningen til karakterene tydelig kan leses på ansiktet deres. Samtidig klarer han å holde seg til en uttrykk som er cartoonish og enkelt, der ensomme, mislykkede og rånete karakterer får utfolde seg.

Ikke bare gir dette heftet en fin leseropplevelse, jeg får i tillegg lyst til å ringe den «Roger» som jeg kjenner, ta ham med ut, spandere noen øl og si at to sider på en roman er en god begynnelse. Også bør du gi hun derre Merete et spark bak, ikke finn deg i alt heller.

Norske tegneserier er inne i en gullperiode. Bak mesterkvintetten Frode Øverli, Karine Haaland, Christopher Nielsen, Steffen Kverneland og Jason er det et tett og solid midtsjikt.

I dette midtsjiktet finner vi 31-årige Roy Søbstad. Han har lenge levert serier til Jippi-publikasjonen «Forresten», men er nå ute med sitt første solohefte «Negativ».

Heftets tre serier har et enkelt grafisk uttrykk - og skildrer nokså tidsriktig de litt tafatte mannsindividers virkelighet. I den ene serien treffer vi en stakkars wanna be-forfatter som ikke får det til på noen områder av livet - en fyr som lar seg utnytte av alt og alle. Serien er sterkt symbolladet. Kanarifugler, hunder og måker dør. Kanskje dør snart også hovedpersonen Roger. Hvem vet. Serien har en åpen slutt.

De to andre seriene har det samme eksistensialistiske preget. I den ene treffer vi to taperunger som vil flørte med satanisme og i den andre stakkaren Elvin som gjerne vil bli en norsk Elvis.

Søbstad har en enkel og tradisjonell fortellerstil som ikke utfordrer tidsdimensjonen. Og han opererer innenfor et veldefinert ruteformat som gir lite rom for brudd og heftige visuelle eksperimenter. Seriene flyter på ganske gode typetegninger og en litt rar, men velfungerende følsomhet.

Rent tegneteknisk har Søbstad imidlertid en del å gå på. Og jeg skulle ønske han kunne ha lagt inn noen flere overraskende elementer. Serier hvor hovedpersonene bare bekrefter seg selv og sin egen elendighet, kan bli noe ensformige i lengden.

Søbstad is da shit. En clean, karikert, egenartet, lett gjenkjennelig strek, knallsarkastisk slice-of-life-humor, sånt liker jeg. Han kjører tre novelle-historier i dette solo-bladet, hvorav samtlige funker godt. Serien om Roger handler om en av disse fyrene med en «forfatter i magen» og null talent/initiativ. Seff blir han utnyttet og rævkjørt av alt og alle. Fortjent. I Elvin lever møter vi en skalla white trash-Elvis-imitator, hans tilbakestående brutus-fetter og en av disse ubrukelige hipster-kisene som pleier å ha visittkort det står «gründer» på. I Jesper og Jonathan dyrker Satan får vi et gjensyn med kremen av Norsk Ond Ungdom. Spesielt på de to pjokkene der er Søbstad i sitt ess. Sånn skal mine barn bli.

Roy Søbstad og James Kochalka dyrker detaljene i hverdagen. Søbstads album Negativ er en bitter-søt Short Cuts-variant fra Sørlandet. Kochalka er barnslig undrende og observant i sin prisbelønte tegneseriedagbok.

Det er flere grunner til å glede seg over Roy Søbstads debutalbum Negativ. Historiene er originale, og blander genreelementer fra både komedie og drama på en fin måte. Hovedfigurene er troverdige personer, og ikke minst er dialogen overbevisende. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant.

Søbstad har siden tidlig på 90-tallet bidratt til antologiene Fantazine og Forresten, og med sin mangeårige makker Ronny Haugeland utga han albumet Et rop om hjelp (1997). Negativ er hans første tegneseriealbum på egen hånd. En del av tematikken og ikke minst figurene har vi sett før. Ungdommene Jesper og Jonathan og Elvis-imitatoren Elvin Aaronsen har vært med i Forresten, og albumets hovedperson - Roger - dukket opp i Et rop om hjelp.

Det nye albumet er mer ambisiøst med lengre historier. Alle de tre seriene fører oss rett inn i en situasjon, og slutter uten noen endelig avklaring hvor vi dras vekk av en snakkeboble på en tom billedflate. Denne anekdotiske fortellerformen fungerer bra, særlig fordi det på Short Cuts-maner er en sammenheng mellom historiene og personene lever innenfor ett tegneserieunivers. Seriene har ikke noen stedsangivelse. Med Søbstad bosatt i Kristiansand og tidligere innrømmelser om at Jesper og Jonathan er inspirert av egen oppvekst, er det likevel liten tvil om at vi er i en sørlandsby.

Albumets hovedhistorie «Serien om Roger» (påfallende nært serieskaperens navn, selv om dette ikke er noen direkte selvbiografi) handler om forfatterspiren som sliter med å skrive sin roman. Han er en stakkarslig kar, som helst har selskap med sine egne tanker og kjæledyrene. Det er skrivevegringen som opptar Roger mest, men det interessante ved serien ligger i detaljene rundt. En nylig single ekskjæreste ringer ham hele tiden, og hennes desperate masing er artig skildret. Og Roger tør selvsagt ikke åpne døra når hun kommer på besøk. Naboen hans er en tilsynelatende festløve, men når Roger omsider takker ja til å komme på fredagsbesøk er det ingen andre der. Mer uklart er det hva Søbstad vil med fyren som skal låne penger av Roger, og endog dukker opp hos ham om natta. Vi har allerede utmerket forstått at Roger har en unnvikende personlighet.

Søbstad parallellfører Rogers anstrengte tilværelse med en måke som flyr på naboens vindu, og som de gravlegger sammen med kjæledyrene Roger mister i løpet av serien. Dette bygger opp om dysterheten i serien, og sier en del om Rogers tanker og følelser. Begravelsen av måken tydeliggjør dessuten Rogers handlingslammelse. Men at undulaten hans dør, så spiser den ene gullfisken den andre og til slutt forsvinner hunden hans - det er ikke spesielt troverdig. Som symbolsk uttrykk er denne dyremassakren enten overtydelig eller utydelig, ettersom hvor direkte man tolker den.

Den andre historien «Elvin lever!» er en mer lettbeint skildring av en fyllefest med den mislykkede Elvis-imitatoren i hovedrollen. Her har Søbstad senket ambisjonsnivået, og ut i fra sine premisser er dette albumets mest vellykkede serie. Det er en livlig samtale mest om musikk, hvor Søbstad virkelig får frem figurenes personlighet. Festen utarter til slåsskamp, og minner en del om Christopher Nielsens festskildringer.

I albumets korte avslutningshistorie oppsøker guttene Jesper og Jonathan byens satanist-miljø, med håp om fri sprit og nakne jomfruer. Men trendene i det hardkokte miljøet skifter fort, og guttene er like rotløse ved seriens slutt. Guttene er tøffe seg i mellom, men egentlig ganske så puslete. Det er de som har stjålet Rogers hund, og slik knyttes historiene i albumet sammen. Likevel er det mye som er uforløst i den første serien. Roger får ikke skrevet mer på romanen, pengelåneren bebuder sin ankomst per postkort uten at vi ser noe til ham, og hva slags fyr er nå egentlig Rogers nabo? Isolert sett trekker disse uklarhetene ned, men hvis Søbstad følger figurene videre i senere serier, er Negativ en svært løfterik mellomstasjon.

James Kochalka er en av de mest markante amerikanske indie-serieskaperne. I likhet med Søbstad lager han samtidsrealistiske serier, og har en minimalistisk tegnestil. Kochalkas Sketchbook Diaries er hverdagsanekdoter i ekstremutgave: Siden oktober 1998 har han hver dag laget en selvbiografisk stripe på 1-4 ruter (han gikk lei i mars 2000, men begynte igjen to måneder senere). Sketchbook Diaries fikk i høst Ignatz-prisen ved tegneseriefestivalen Small-Press Expo for årets beste serie.

Multitalentet Kochalka er også rockemusiker og lager tegnefilm. Han har dessuten laget noen få superhelttegneserier, bl.a. Hulk. Seriene hans kan oppsummeres i to retninger: eventyrfortellinger med eksotiske elementer fra superhelter, funny animal og science fiction, bl.a. serien Monkey vs. Robot (2000); og realistiske serier som Tiny Bubbles (1998) og ikke minst Sketchbook Diaries. Også i de realistiske seriene bruker Kochalka dyrekarakterer, eller alver som han selv kaller de kaninaktige figurene.

Kochalkas tegneseriedagbok er en anti-stripe. De fleste tegneseriestripene som vi finner i avisene er humoristiske eller forteller en stramt oppbygd spenningshistorie. Hos Kochalka er det nesten aldri noen punchline, eller forsøk på å konstruere en historie. Han prøver ikke å oppsummere hva han har gjort den dagen, men viser en hendelse, observasjon eller noe han har tenkt på. Kochalka har en barnslig undring og lekelyst som er virkelig fascinerende. Som når han er ute på fottur og utbryter: «I wish they made videogames as good as this.» Eller bruker en kald flaske til å lindre den solbrente nesen. Eller når han tegner i varmen, svetten setter seg på arket og fluene fester seg i tusjen. Eller han slår en spiker i veggen uten å treffe ledninger. Sketchbook Diaries er tegneseriestripe, dagbok, fotoalbum og essay - men mest av alt er det en hyllest til bagatellens betydning.

Umiddelbart kan serien virke som en samling trivialiteter. Isolert sett er et fåtall av stripene spesielt interessante. Men serien vokser voldsomt når man leser den samlet. Kochalka har fortalt at ambisjonen med serien er «to explore the rhythm of daily life, to become more conscious of what it really means to live.» Intet mindre. Hittil har prosjektet vært vellykket. Den kumulative effekten av stripene er en ærlig og imøtekommende historie om Kochalkas atferd og meninger, og uviklingen av forholdet mellom ham og kona.

Roy Søbstad har nettside: kunst.no/sobstad. James Kochalkas Sketchbook Diaries publiseres daglig på: www.americanelf.com.

James Kochalka: Sketchbook Diaries bind 1-2. 96 sider. Top Shelf Productions. 2001-2002

Etter å ha vært trofast bidragsyter til tegneserieantologien Forresten siden starten, debuterer nå Søbstad med dette soloheftet. Søbstad kan dermed kanskje kalles en etablert debutant. Alle de tre historiene i bladet er noe som kanskje kan kalles hverdagshistorier fra livet til tildels svært lite hverdagslige personer. Blant annet møter vi Elvis-imitatoren Elvin, som går rundt med et ønske om å gi ut en cd med Elvis-låter på norsk, og den mislykkede forfatterspiren Roger. Søbstad har en sikker strek, og hans rene og stiliserte tegninger passer godt til de litt naive historiene. Negativ er en svært lovende debut, og viser at nordmenn også kan lage annet enn stripeserier.

Roy Søbstads solohefte Negativ lever ikke opp til tittelen. Tvert i mot, mener vår anmelder - men så er han litt forutinntatt da…

Roy Søbstad har i mange år vært en av mine favoritter, synd da at han ikke er mer produktiv. Dette heftet inneholder kun 3 historier: Serien om Roger, Elvin lever! og Jesper og Jonathan dyrker satan. De to første henger sammen, mens Jesper og Jonathan som vanlig er noe for seg sjøl.

I Serien om Roger og Elvin lever! møter vi relativt unge menn og deres takling av hverdagens krav og egne drømmer og ambisjoner. Handlingen utspiller seg rundt karakterene Roger, som drømmer om å bli forfatter, og Elvin som drømmer å lansere konseptet Elvis på norsk. Det negative er det den felles vennen Gunnar som står for, som generelt har liten tro på noen av personene. Kort fortalt tar Roger det inn over seg, mens Elvin ufortrødent fortsetter sitt ambisiøse prosjekt.

Hvorfor liker jeg så dette? Først og fremst er det to grunner til det: Søbstad har en elegant, ja rett ut delikat strek. Dessverre er heftet i svart/hvitt, dessverre fordi jeg mener stilen hans kler best farger. Uttrykket, som er preget av mange runde former og flott mimikk, gir assosiasjoner til både Knøttene, Tommy og Tigeren og Jason - ikke dårlige assosiasjoner i seriesammenheng. Dernest mener jeg at han er en god forteller. Dialogen er enkel og treffende. Timingen er god og handlingen er klar. Hva mer kan man ønske, enn altså mye mer av det samme!

Jesper og Jonathan krever også noen ord. Et tradisjonelt konsept som går tilbake til Knoll og Tott, muligens via To trøtte typer. Uansett så er konseptet her ført fram til vår tid. I det hele tatt er disse figurene nærmest uten positive trekk, de har en IQ-score godt under hva som er normalt, og EQ-nivået er heller ikke særlig høyt. Det blir imidlertid for lite med bare en historie, hva med et eget hefte neste gang?

Negativ omtale