Tegner tøffe gutterIntervju ved Ole Øyvind Sand Holth, Tegneserier.no Roy Søbstad er et velkjent navn for faste lesere av Rocky. En gang i måneden utleverer han sine fordommer mot fjortiser til allmennheten gjennom serien Jesper & Jonathan. Fortsatt venter han på at noen skal spørre hvor det ble av Kasper. Hvordan trives du med å tegne Jesper og Jonthan for Rocky? At seriene mine nå trykkes i store opplag og at jeg får littegrann betalt for jobben, er ikke noe jeg kimser av. Dessuten synes jeg jo at Rocky er et bra blad som det er stas å få være med i. Men ellers er min arbeidsprosess akkurat den samme som den alltid har vært - jeg sitter ved tegnebordet og pusler med mitt. Hvordan er det å tegne for Bladkompaniet slik du gjør nå, i forhold til da du tegnet mest for Jippi/Forresten? Fordelen med å tegne for Jippi kontra Schibsted, er nok først og fremst vissheten om at man blir lest av en eksklusiv gruppe feinschmeckere. Man føler seg som del av en liten elite som har forstått noe bermen ikke begriper seg på. Fordelen med å tegne for Schibsted må være pengene og berømmelsen. Ellers har jeg alltid hatt frie tøyler på begge forlag. Jeg har aldri opplevd at redaksjonene har satt ned foten for noe jeg har kommet med. Får du noe mer respons på seriene? Merkelig nok fikk jeg omtrent like mye respons den gangen jeg stort sett lagde serier for Forresten. Jeg får en og annen mail fra tenåringsgutter som har lyst til å bli serietegnere, og det hender at Jesper og Jonathan blir nevnt i leserbrevspalten. Men stort sett får jeg være i fred. Grunnen til det er nok at Forresten leses av spesielt interesserte, mens Rocky i større grad plukkes opp av tilfeldige togreisende og brakkesyke soldater. Hva er planene videre med Jesper og Jonathan? Planen er å fortsette serien så lenge jeg synes det er en interessant ting å drive med. Jeg tror utholdenhet er en viktig egenskap å ha i dette gamet. Det tar tid før en series univers setter seg, og det tar tid å utvikle et sett med interessante bifigurer. Der har jeg foreløpig bare skrapet litt i overflaten. Etterhvert håper jeg at serien er blitt slik at jeg med den største selvfølgelighet kan fylle den med nærmest hva som helst - absurd humor, svart humor, underfundig humor, realisme, surrealisme, melankoli, meta-greier. Jeg innser at jeg har en lang vei å gå, men det burde ikke være annet enn min egne evner og fantasi som setter grensene. Når det er sagt, så kommer neppe Jesper og Jonathan til å leve evig. Jeg har definitivt ambisjoner om å fortelle historier av en litt annen type. Hva er inspirasjonen/ideen bak serien og personene? Figurene dukket opp da jeg skulle lage et av de korte, frittstående Forresten-bidragene mine. Serien skulle bare være en enkel sak på to sider om to amoralske tenåringsgutter. Jeg hadde ingen tanke om at figurene skulle brukes mer enn den ene gangen. Og tittelen "Jesper og Jonathan" var bare ment å være litt vittig. Tanken var at folk skulle spørre meg om hvor Kasper var blitt av. Til dags dato er det ingen som har gjort akkurat det, og sju år senere er jeg stuck med en mislykket vittighet som navn på serien min. Responsen på figurene var likevel så god at det falt seg naturlig å lage flere Forresten-episoder med Jesper og Jonathan i hovedrollene. Men jeg tenkte knapt på dem som faste figurer før Eivor Vindenes ytret ønske om å bruke dem i Smult. Da fant jeg ut at hvis jeg først skulle lage tegneserier på stort forlag, noe som tross alt var en guttedrøm, burde jeg gjøre det skikkelig. Så jeg nullstilte hele serien og begynte på nytt. Det var først da figurene fikk et konsistent utseende og jeg begynte å utvikle universet rundt dem. Den bærende ideen bak serien var likevel på plass fra første stund: mine fordommer om at alle fjortiser er noen grenseløst egoistiske, støyende og ubehagelige individer med et selvbilde som ikke på noen måte står i forhold til livserfaringen. Pussig nok har det vist seg at mange fjortiser synes det er gøy å lese en serie med et slikt utgangspunkt. Har du andre tegneserier på planleggings eller utviklingsstadiet? Nei. Jeg er ikke en sånn fyr som til enhver tid går rundt og bobler over av ideer. Jeg jobber med én ting av gangen, og først når jeg er ferdig med det ene prosjektet går jeg videre til det neste. Er det noen mulighet for flere nummer av Negativ? Før eller siden kommer jeg til å lage lengre serier igjen, og forhåpentligvis får jeg noen til å utgi dem. Men da vil det bli under en annen tittel. Det var et bevisst valg å ikke skrive Negativ nr. 1 på forsiden. Å nummerere blader som kommer ut med fem års mellomrom blir litt dumt, synes jeg. Hvordan er du fornøyd med første soloheftet og responsen på det? Man blir fryktelig nærsynt av jobbe med noe slikt i over to år, og da bladet gikk til trykk hadde jeg ikke lenger den fjerneste idé om hvor bra eller dårlig det var. Først den dagen Øyvind Holens terningkast 5-anmeldelse sto på trykk i Dagsavisen, visste jeg at jeg ihvertfall ikke hadde dritt meg ut. Og i etterkant av dét strømmet det jo inn med hyggelige tilbakemeldinger, gode omtaler, Sproing-nominasjon, oversettelse til svensk og alle mulige klaps på skulderen. Mottakelsen oversteg virkelig alt jeg hadde turt håpe på. I ettertid ser jeg jo at selve historiene kunne vært bedre på mange punkter, men det var nok det beste jeg kunne få til på det tidspunktet. Og hele prosessen var uansett veldig, veldig lærerik. Hvordan gikk salget? Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg husker at Per Jørgen en gang mumlet noe om at det hadde solgt over gjennomsnittet av Jippi-soloheftene, men noe konkret tall har jeg aldri fått. Ikke har jeg spurt etter det heller. Det er selvsagt hyggelig om noe selger godt, men om det dreier seg om 500 eller 1500 eksemplarer spiller mindre rolle for meg. Jeg greide å lage et 40 siders blad jeg kan si meg fornøyd med - det er dét som betyr noe. Kommer du til å tegne noe for Forresten noe mer fremover? Problemet er å få tid til å lage noe utover de månedlige Jesper og Jonathan-sidene. Jeg har aldri vært noen spesielt rask tegner, og jeg pleier som sagt å ha bare én idé av gangen. Hva tror du om situasjonen for Jippi og Forresten når de ledende gamle tegnerne (som du, Jason, Ronny H og Jens K Styve) trekker seg ut eller forsvinner til andre forlag? Selv om en del av den opprinnelige kjernen nå er opptatt med andre ting, tror jeg de fleste fremdeles føler seg som en del av Jippi-familien. Det er alltid den samme gjengen som deler hotellrom og drikker øl sammen på Raptus. Og det er stadig nok av flinke folk som ikke bare er sosiale, men faktisk også lager serier under Jippi-flagget - Tor Ærlig, Odd Henning Skyllingstad, Bjørn Ousland, Øystein Runde, Flu, Karstein Volle og alle de andre. Så lenge Erik og Per Jørgen orker å drive forlaget, tror jeg ikke det er noen grunn til å bekymre seg for Jippi. Hvordan synes du tegneseriene dine utviklet seg gjennom årene du har holdt på? Jeg har laget tegneserier nesten så lenge jeg kan huske, og i løpet av så mange år rekker man selvsagt å prøve ut mye forskjellig. Noe ser jeg tilbake på med stolthet, mye er bare pinlig. Inspirasjonskildene har vært mange og ymse. Jeg har bedrevet skamløs kopiering og jeg har strevd med å finne min egen stemme. Jeg har laget alt fra pretensiøse superheltserier til pretensiøse kunstserier. Først for omtrent 10 år siden, mot slutten av Fantazine-perioden og like før Jippi startet opp, fikk jeg etablert den stilen jeg fremdeles jobber med i dag. Jeg har forlengst innsett mine begrensninger som tegner, og kan i grunnen bare håpe at man lærer så lenge man lever. Hva får du ut av å tegne serier? Det første jeg noen gang hadde på trykk, var en karikatur av Fantomet med dårlige tenner som ble blåst opp over nesten en hel side i Fantomet-klubben. Det var i 1981 eller deromkring, og jeg husker fremdeles hvor stort kick det var å se noe jeg hadde laget i et ordentlig blad. Selv om jeg nok er blitt mer blasert i løpet av de siste 23 årene, så får jeg noe av den samme følelsen ennå. Dessuten er det jo noe eget med tegneserier som uttrykksform. Jeg kan ikke tenke meg noe mer kreativt tilfredsstillende enn å få kombinasjonen tekst og bilder til å virkelig fungere sammen. Mulighetene er endeløse og den perfekte seriesiden er fordømt vanskelig å lage. Det gjelder bare å holde ut. Originalt publisert i redigert
form på Tegneserier.no i 2005 |