27.10.07
Jo eldre jeg blir, jo mer opptatt blir jeg av selve aldringsprosessen.
Det er ikke fordi jeg har et spesielt nostalgisk forhold til min egen ungdomstid. Tvert i mot tror jeg at jeg var gjennomgående ubekvem i rollen som "ungdom", og jeg synes det er mye enklere å være 36 enn 16.
Men det stadig eskalerende fysiske forfallet er jeg slett ikke bekvem med. Best vises det selvsagt på omgangskretsen. De ser plutselig så... gamle ut alle sammen. Ølmager. Rynker. Poser under øynene. Grå hår. Høye viker.
Selv har jeg begynt å kikke på fettprosenten i maten jeg kjøper. Jeg har gjort noen smått patetiske forsøk på å sette meg selv i fysisk aktivitet. Jeg har begynt å tenke på om det ikke ville vært lurt å få seg noen fritidsinteresser som ikke involverer stillesitting, øl og røyk. Ting jeg ville ha fnyst av for bare få år siden.
Min indre, bekymrede gamle mann fikk ytterligere vann på møllen da jeg bladde meg gjennom (det usedvanlig stygt utformede) helgebilaget til VG i dag. Først var det artikkelen "Mannens biologiske klokke". Etter den korte, men knusende ingressen "Visste du at menn er best før 35?", står følgende om livet i trettiårene:
Testosteronnivået synker ved fylte 30, og potensen reduseres. Hormonbalansen endres. Ved passerte 35 vil mange merke dette i form av redusert sex-lyst, ereksjonssvikt, mer kroppsfett, tap av muskelmasse, tap av benmasse, lavere energi, håravfall, forstørret prostata mv. (...) Fertiliteten synker, og menn som er 35 og eldre har dobbelt så stor risiko for å være infertile sammenlignet med menn under 25. Nå skjer også en betydelig økning i DNA-skader på sæden, hvilket øker risiko for sykdom og defekter hos avkom.
Og dette handler altså ikke om å være i femti- eller sekstiårene, men i trettiårene. Jøje meg!
I samme magasin er det også et intervju med Kristopher Schau. Han er ett år eldre enn meg, og tydeligvis opptatt av de samme tingene:
Jeg tar trankapsler, vitaminer og spiser riktig. Jeg er opptatt av at avføringen min har bra kvalitet.
Han prøver også så godt han kan å forsone seg med alderdommen:
Jeg forstår absolutt ingenting av min egen samtid. Da er det vanskelig å føle seg noe annet enn gammel. Jeg klarer faen meg ikke å brenne en CD en gang. Jeg har ingen idé om hva 18-åringer driver med i dag, eller verdisynet deres. Det er meg totalt fremmed, men sånn skal det vel være. Jeg er en "has-been", og det passer meg egentlig helt perfekt. (...) Alderdommen er jo en massakre.
Han kan fremdeles få sagt det, gamle Schau.
Jeg lurer forresten på om det ikke var enklere å bli gammel i tidligere tider. I Anders Giæver sin spalte på side 2, leser jeg ihvertfall følgende:
The Rat Pack var konger i en tid da ekte mannfolk var over førti år og røykefrie områder var science fiction.
Etiketter: fra virkeligheten, helse, Kristopher Schau, VG
(9) comments
|
