Jøsseball. Jeg må visst ha sovet eller noe, for plutselig har halve 2006 passert uten at jeg har merket en dritt.
I stedet for å gjøre noe av verdi, markerer jeg denne innsikten med å kompilere en "Best of året så langt"-CD. Legg spesielt merke til spennvidden i utvalget og den nennsomme sekvenseringen. Kall det gjerne en oppvisning i fingerspitzgefühl og god smak.
1. The Essex Green: Penny & Jack (Fra "Cannibal Sea") 2. Midlake: Roscoe (Fra "The Trials of Van Occupanther") 3. Morrissey: Dear God Please Help Me (Fra "Ringleader of the Tormentors") 4. Donald Fagen: What I Do (Fra "Morph the Cat") 5. Jenny Lewis: Melt Your Heart (Fra "Rabbit Fur Coat") 6. The Raconteurs: Blue Veins (Fra "Broken Boy Soldiers") 7. Great Lakes: Farther (Fra "Diamond Times") 8. Sonic Youth: Do You Believe In Rapture? (Fra "Rather Ripped") 9. Scott Walker: Cossacks Are (Fra "The Drift") 10. Calexico: All Systems Red (Fra "Garden Ruin") 11. Stuart A. Staples: Already Gone (Fra "Leaving Songs") 12. The Handsome Family: Tesla's Hotel Room (Fra "Last Days of Wonder") 13. Fred Eaglesmith: 18 Wheels (Fra "Milly's Cafe") 14. Roy Lønhøiden: Jeg og Ronny (Fra "Sanger fra skogen") 15. Rosanne Cash: The World Unseen (Fra "Black Cadillac") 16. Candi Staton: His Hands (Fra "His Hands") 17. Drive-By Truckers: A World of Hurt (Fra "A Blessing and a Curse")
Men, ja, jeg ser at disse samlerne mine har en tendens til å bli litt nedpå, litt treige. De pleier ikke å bli særlig luftgitarvennlige, for å si det sånn. Men det betyr ikke at jeg ikke liker ting som sparker litt også. Blant kandidatene denne gangen hadde jeg for eksempel Johnossi, Eagles of Death metal og Wolfmother. For ikke å snakke om den nye singelen til Slayer. Men, asså, hvor ville du plassert Slayer i dette selskapet? Før eller etter Roy Lønhøiden?
Forresten kommer det jo nye plater med både Johnny Cash og Bob Dylan i løpet av året. Alt sammen kommer til å bli snudd på hodet uansett.
Sommeren er definitivt kommet til Sørlandet. Sola skinner til langt på kveld. Ølet funkler som gyldent kildevann. Jentene er på sitt aller peneste og mest tynnkledte. Og her sitter jeg og skriver anmeldelser av plater som påkaller klisjeer om høstkvelder, ullpledd og kakao.
Men hva gjør vel det? Sommeren er også en klisjé.
Siste Pstereo-bidrag fra meg er en anmeldelse av Tindersticks-vokalist Stuart A. Staples' "Leaving Songs". Og det er en utmerket plate, helt uavhengig av årstiden.
Det første jeg skrev for Pstereo, i september i fjor, var forresten en anmeldelse av Staples' første soloalbum, "Lucky Dog Recordings 03-04". Det er ikke dumt, det heller.
I tilfelle du har prøvd å sende meg e-post ganske nylig: mye tyder på at det er noe galt med mailen min.
roysobstad.com-adressen har ikke fungert på en stund. Og i dag later det til at heller ikke start.no-adressen virker. Hverken den sedvanlige spammen eller testmailene jeg har sendt fra jobb er kommet fram.
Pussig nok har jeg fått mailene fra Rune og Ronny om at de ikke kan huske noe av lørdagen, men det er også alt.
Siden jeg ikke får feilmeldinger, er det umulig for meg å si hva som er galt. Det bare funker ikke. Og jeg hater det.
Så hvis du har prøvd å sende meg noe uten å få svar, setter jeg pris på om du prøver igjen (på start.no). Men det tryggeste er kanskje å bruke alternative kommunikasjonsformer.
Det har blitt lite musikkskriverier på meg i det siste. Det har forsåvidt gått tregt med hele Pstereo siden, tjaaa, juletider.
Det er ikke det at interessen plutselig er blitt borte, men det er nå en gang slik at vi lever i en verden hvor alt absolutt skal lønne seg. Og idealistisk musikkpropaganda er definitivt ikke noe som kaster av seg. Noen ganger må man derfor prioritere kullgruvene for å få det til å gå rundt.
Men små drypp kommer nå i blant allikevel. I dag kan du lese mine tanker om den tidligere Midnight Choir-mannen Al DeLoners andre soloplate, "Flora in the Darkroom".
Nok en plateanmeldelse er dessuten rett rundt hjørnet.
Du kan jo korte ned ventetiden med de gamle skriveriene mine, som er samlet på denne siden.
Dette er herr Jensen. Herr Jensen er en pen, eldre mann på sekstisju år. Han bor i Holeveien 96 sammen med den gamle schæferen Donny. Herr Jensen og Donny har et stort hus og hagen full av magnoliatrær.
Nr. 96 er skjult bak et stort gjerde. Ingen vet hvem som bor bak gjerdet, og det står ingenting på postkassen.
Ingen vet hvem herr Jensen og Donny er.
Herr Jensen og Donny er de to viktigste figurene i serien "Nr. 96", som jeg nettopp har gjort meg ferdig med. Den er sytten sider lang. Det er ikke jeg som har skrevet manuset, men jeg har jobbet til og fra med denne historien i et år nå. Planen er at den skal gis ut til høsten.
Jeg kommer selvsagt tilbake til herr Jensen og Donny da.
I det siste har jeg sett film nesten hver dag. Det er ikke fordi det er så mange filmer jeg må få sett, det er mer det at jeg ikke har ork til å finne på noe annet.
Tiltaksløsheten gjenspeiler seg i utvalget. Det går i favoritter fra egen hylle og halvt glemte titler fra videolangeren på hjørnet.
Og dét må jeg si - det er rart hvor vanskelig det er å motstå coverblurb som "PURE HORRIFYING HORROR!" når hodet er tomt.
Open Range (Kevin Costner, 2003) Riktig flott, old school western. 8/10
Shallow Ground (Sheldon Wilson, 2004) Blod, blod og mere blod, men ikke nok til å tette hullene i plottet. 6/10
Mirrormask (Dave McKean, 2005) Mange visuelle fiksfakserier, smådøll story. Men det skulle ikke forundre meg om 13 år gamle jenter med livlig fantasi vil elske den. 6/10
