I dag kom jeg boppende ned Markens gate i kjent stil, da jeg fikk øye på en liten butikk jeg ikke hadde lagt merke til før. "Vennnskap & kjærlighet" het den.
"Vennskap og kjærlighet, hva faen er det?" tenkte jeg for meg selv.
Etterpå ble jeg gående og grunne på hvor dypt negativiteten egentlig sitter i meg.
Men jeg kan jo være ganske gøyal også. Litt senere var jeg innom en butikk, hvor jeg fikk øye på en pose cashew-nøtter.
"Kung fu-nøtter," kom det fra hjernen min. "Det må jeg kjøpe."
En ting jeg hadde lyst til å kommentere, men som det ikke ble plass til i en tekst som vokste seg langt over sine tiltenkte bredder, var det teite bandnavnet. Jeg mener, det er jo et flott band på alle måter - men "My Morning Jacket"? Det er ikke noe kult å kalle seg det. "Min morgenjakke", lissom?
Og, ja, jeg innrømmer at det er store hull her. Jeg er nok ikke så opptatt av sjangerfilm når det kommer til stykket.
The Adventures of Buckaroo Banzai Across the 8th Dimension! Akira Alien Aliens Alphaville Back to the Future Blade Runner Brazil Bride of Frankenstein Brother From Another Planet A Clockwork Orange Close Encounters of the Third Kind Contact The Damned Destination Moon The Day The Earth Stood Still Delicatessen Escape From New York ET: The Extraterrestrial Flash Gordon: Space Soldiers (serial) The Fly (1985 version) Forbidden Planet Ghost in the Shell Gojira/Godzilla The Incredibles Invasion of the Body Snatchers (1956 version) Jurassic Park Mad Max 2/The Road Warrior The Matrix Metropolis On the Beach Planet of the Apes (1968 version) Robocop Sleeper Solaris (1972 version) Star Trek II: The Wrath of Khan Star Wars Episode IV: A New Hope Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back The Stepford Wives Superman Terminator 2: Judgement Day The Thing From Another World Things to Come Tron 12 Monkeys 28 Days Later 20,000 Leagues Under the Sea 2001: A Space Odyssey La Voyage Dans la Lune War of the Worlds (1953 version)
Tradisjonen tro, sender jeg utfordringen videre til Ronny, Stian og Nils. Men det er selvsagt fritt fram for alle å ta opp hansken.
Unnskyld klisjeen, men i dag har jeg faktisk én god og én dårlig nyhet å komme med.
Den gode er at nytt Rocky er ute, og at Jesper og Jonathan er på plass igjen. Det føles som en evighet siden sist vi så noe til dem - og siden de var fraværende i forrige nummer, er vel det nesten tilfelle også.
Den dårlige nyheten er at du muligens har lest akkurat denne episoden før. Den er nemlig bare en remake av en som tidligere har vært på trykk i både Forresten og Smult.
Det er selvsagt beklagelig, og dessverre har jeg bare et par halvgode unnskyldninger å forsvare meg med.
For det første syntes jeg dette var en av de beste av "de gamle" Jesper og Jonathan-episodene, og derfor verdt å innlemme blant "de nye". For det andre trengte jeg å kjøpe meg litt sommerferietid akkurat da den skulle lages.
Saksøk meg om du vil. Jesper og Jonathan er uansett tilbake - med nye eventyr - om seks uker.
Til dagens Pstereo-oppdatering har jeg som vanlig skrevet om noe jeg ikke har greie på. Det nye denne gangen er at jeg har gjort min uvitenhet til hovedpoenget i teksten.
Heldigvis bæres ikke anmeldelsen av Boards of Canadas nye plate på mine ignorante skuldre alene. Dette er nemlig en av Pstereos legendariske ensemble-anmeldelser.
Endelig er Pstereo oppdatert igjen, blant annet med min omtale av Antony sin "Cripple and the Starfish", nr. 132 på Pstereos liste over tidenes beste sanger.
Dette var en vrien tekst å skrive, og jeg brukte latterlig mye tid på den. Derfor har du værsågod å lese den. For min skyld, og for Antony sin skyld.
Og etterpå må du sørge for å få hørt sangen. Tro meg når jeg sier at den er verdt det.
Det er på høy tid å oppsummere filmtittingen igjen:
Eat the Document (Bob Dylan, 1972) Ufattelig surrete oppfølger til den klassiske turnédokumentaren Don't Look Back. Likevel svært underholdende hvis man er mer enn bare litt fascinert av Dylan. 6/10
Melinda and Melinda (Woody Allen, 2005) Komedie eller tragedie? Woody Allen leker seg med historiefortellingen. Småfikst. 7/10
The Manchurian Candidate (Jonathan Demme, 2004) Smart, spennende og relevant. Hollywood kan når de vil. 7/10
Lost Highway (David Lynch, 1997) Om ikke Lynch's beste film, så kanskje den mest Lynch'ske av dem. Den blir faktisk skumlere for hver gang jeg ser den. 8/10
Sort katt, hvit katt (Emir Kusturica, 1998) Fargerikt folkeliv på Balkan. Noe slikt innbiller jeg meg at Tom Waits kunne ha kokt sammen på en lystig dag. 8/10
Ju-on (Takashi Shimizu, 2000) Ganske effektiv horrorfilm, som prøver bare littegrann for hardt. Det er tross alt grenser for hvor mange ganger man orker å skvette i løpet av en og en halv time. 6/10
The King of Comedy (Martin Scorsese, 1983) Er det noen gang blitt skapt en mer irriterende karakter på film enn Rupert Pupkin? 8/10
