"There he goes. One of God's own prototypes. Some kind of high powered mutant never even considered for mass production. Too weird to live, and too rare to die."
Etter jobb i dag bestemte jeg meg for å ta omveien om Markens gate. Da jeg passerte Tinghuset, rett rundt hjørnet for arbeidsplassen min, kunne jeg høre dunkende techno-rytmer gjennom veggene. Skal si helga begynner tidlig i retten, tenkte jeg. Etter en tur innom en bokhandel for å sjekke ut Mammut-salget, svingte jeg innom Platekompaniet. Der spilte de Åge Aleksandersen på full guffe. "Dains me dæ" ble etterfulgt av "Æ e trønder æ". Det var da veldig så folkelige de var her i dag, tenkte jeg. På Joker, hvor jeg gikk for å kjøpe brød og kaffefilter, var det en gutt på seks-sju år med blåfarget pannelugg som spurte kassadamen hva én mandarin kostet. Hun veide en og fant ut at den kostet to kroner. "To kroner?!" spurte gutten nærmest vantro og grov dypt i bukselommene. På vei hjem til leiligheten grep jeg meg i å nynne "Æ e trønder æ, å herregud kor tøff æ e-e-e". Og selv om det ikke akkurat var noe jeg ønsket å få på hjernen, så kunne det vært verre. Genetisk sett er jeg jo tross alt trønder. På vei gjennom Posebyen ble jeg oppmerksom på en gjennomtrengende, metallisk knirkelyd som stadig kom nærmere. Da jeg rundet et hjørne, så jeg at lyden kom fra en barnevogn som ble trillet av en diger neger. Stakkars unge, tenkte jeg først. Deretter: to dråper olje - bare to dråper! Så var jeg hjemme. Der fant jeg et brev fra DnB NOR som bekreftet at forbruksfinansieringslånet mitt er innfridd. Akkurat da kom jeg på at jeg skulle ha kjøpt nytt kontantkort mens jeg først var ute. Det hadde nok blitt for mange intense inntrykk på meg den siste halvtimen. Og nå er det på tide å spise noe, merker jeg.
Endelig skjer det ting på tegneseriefronten igjen: Denne uka er et nytt Rocky ute, fire sider Jesper og Jonathan inkludert. Om den nye historien er det å si at den ble laget allerede i november, så den er ikke et forsøk på å gjøre festlige poenger ut av innsamlingsaksjonsmanien som grep nasjonen på nyåret.
I dag har jeg tenkt å dele med dere noen tanker om filmene jeg har sett i det siste. Det er jo den type service jeg liker å tilby mine lesere. Helt gratis. Av mitt hjertes godhet. Og for å demonstrere hvilken god smak jeg har.
At alle filmene har endt opp med omtrent samme karakter kan muligens skyldes at jeg ikke er noe særlig til filmkritiker. Men det kan også komme av at jeg ofte ser om igjen filmer jeg har sett før. På dette snedige viset unngår jeg å kaste bort tiden på dårlige filmer.
Metallica: Some Kind of Monster Etter tjue år med fyll og aggresjon finner tre middelaldrende millionærer plutselig ut at de må komme i kontakt med følelsene sine. Slikt blir det mange vekselvis festlige og patetiske scener av. 7/10
Spirited Away Japanerne er klin gærne. Til og med barnefilmene deres er jo fullstendig bisarre. 8/10
The Fourth Protocol Streit kald krig-sak. Pierce Brosnan imponerer med sin minimalistiske spillestil, som kort fortalt går ut på å bruke maks to ansiktsuttrykk. 6/10
Raging Bull Klassisk feel bad-film. Jeg hadde nesten glemt hvor utmattende den er. 9/10
Groundhog Day Det er alltid en glede å se Bill Murray gå rundt og utstråle kald forakt. Men det er faktisk ganske fint når han lærer å bli snill også. 8/10
Django Django sleper en likkiste etter seg overalt hvor han ferdes. Oppi den har han mitraljøsen sin. Det sier seg nesten selv at dette er en bra filmopplevelse. 7/10
Ice Age Skal si disse animasjonsfilmene har utviklet seg siden sist jeg oppdaterte meg på den fronten. 7/10
Monsters, Inc. Se over. Men denne legger lista enda et par hakk høyere. 8/10
Collateral Ingen filmer byer og netter bedre enn Michael Mann. Og jeg blir alltid fascinert av hvordan han greier å balansere teknisk perfeksjon og emosjonelt innhold. 8/10
The Silence of the Lambs Denne begynner å føles som en plate man har hørt litt for mange ganger. Men det er selvsagt en ganske uangripelig film. 8/10
Det er ingenting som heter Bladkompaniet lenger. Nå heter det Schibsted Forlagene. Ikke Schibstedforlagene eller Schibsted-forlagene. Nei, det heter Schibsted - pause - Forlagene. Med stor F i forlagene og greier.
"Eg vil veere en vænn, jæg ser at du falle-e-er, æg ser at du fale-æ-er."
Det er ikke fint å gjøre narr av noe som helt sikkert er godt ment. Men dette er ikke noe ålreit refreng å få på hjernen heller - særlig ikke når det oppe i hodet mitt er blitt remikset på en slags samnorsk fra helvete.
Og det er kanskje ikke så veldig originalt å antyde at slike veldedighetsprosjekter ikke har noe med god musikk å gjøre. Men poenget ble bare så tydelig i går da jeg så et klipp av en dansk variant. Den sangen var heller ikke noe bra, og det slo meg hvor ekstra meningsløst det hele virket når jeg ikke gjenkjente en eneste av artistene (unntatt den såkalte "Aqua-Lene"). Det hjelper liksom ikke med store fakter eller vidåpne hundeøyne når jeg ikke aner hvem faen det er som står der og appellerer til min medfølelse.
Nei, det beste som kan skje er nok at en eksentrisk filantrop kjøper opp alle veldedighetsplatene i hele verden - og får dem destruert. Han kan eventuelt ta vare på ett eks som vi kan ta fram igjen om 20 år, når det føles greit å le av det hele.
Men, for all del, jeg skjønner jo at det er tanken som teller. Eller tælle-e-er.
