Ikke hele tiden, naturligvis. Men noen ganger er det bare ikke til å nekte for.
I dag våknet jeg av at den nye naboen spilte idiot-musikken sin altfor høyt. Hver fiber i kroppen min sa til meg at hun måtte få beskjed om hvor skapet står her i huset. Jeg sto opp og satte på "Songs for the Deaf". Høyt. Så høyt at det rumlet i murveggene. Etter to-tre låter dempet musikken på den andre siden av veggen seg. Snart forsvant den helt. Da satte jeg på en Townes Van Zandt-skive istedet, og spilte den på et volum egnet til å spise brødskiver og lese gårsdagens avis til.
Ikke bare er jeg asosial, jeg er barnslig også.
Men nå har jeg ihvertfall gitt et signal om hva som passer seg på en søndags formiddag. For ikke å snakke om hvem som har det kraftigste anlegget og de tøffeste platene. En terrorbalanse er opprettet.
Forresten så har jeg ikke snakket med noen på et døgn heller. Unntaket var en 12-13 år gammel jente som kom bort til meg på gaten med noen brosjyrer i hånden. Hun lurte på om jeg ville vite mer om Bibelen.
"Nei," sa jeg uten å stoppe opp.
En gang i framtiden kommer jeg til å bli han gretne, gamle gubben som alle barna i nabolaget er litt redde for.
Torsdag 12. februar kl 17.30 åpner Den store Jippiutstillingen i Tegneseriemuseet i Norge. Utstillingen samler tegninger fra 20 av de mest sentrale Jippitegnerne fra starten i 1997. Utstillingen gir dermed et bredt spekter av forskjellige tilnærminger til mediet og serietegningen, og viser originaltegninger fra blant annet Jason, Bjørn Ousland, Ronny Haugeland, Inga Sætre osv. På åpningen vil tegnerne Tore Strand Olsen, Rune Borvik og Flu Hartberg være til stede og fortelle litt om sine serier for Jippi. Utstillingen vil henge i museets lokaler på Brandbu til 7. juni.
Sikkert vel verdt et besøk hvis man er på de kanter. Jeg er representert med noen sider fra soloheftet Negativ.
Merkelig. Jeg får nesten ikke spam-mail lenger. Jeg har pleid å få minst 40 mailer i døgnet med generøse tilbud om alt fra penisforlengelse og Viagra til samkvem med pulekåte tenåringsjenter. For ikke å snakke om alle afrikanerne som så sårt trenger tilgang til bankkontoen min. Men de siste par ukene har jeg fått stadig færre. Nå er antallet nede i en liten håndfull per døgn. Kanskje det er lagt ut et særdeles effektivt spam-filter et eller annet sted? Eller kanskje lovens lange arm endelig har slått kloa i spammerjævlene?
Joda, jeg lever. På mitt enkle vis gjør jeg faktisk det.
Om dagene gjør jeg jobben min. Om kveldene sitter jeg krokrygget over tegnebordet - bortsett fra noen andre kvelder når jeg sitter krokrygget over en eller annen bardisk.
Jeg liker lørdags for- og ettermiddager uten noe spesielt å gjøre. Som denne. Jeg tenker ofte på hvor godt det hadde vært å sove litt lenger på hverdagene, og at jeg burde bli flinkere til å komme meg ut og strekke på ryggen når sola først skinner.
Ting er som de pleier å være.
Bortsett fra at jeg nesten ikke blogger. Egentlig er det ikke noe i veien for å skrive litt her, men siden serveren til Stian, den med alle filene mine på, ligger nede, benytter jeg sjansen til å ta en pause. Ting har jo gått litt trått her en stund uansett.
Men så snart Stian har fått utstyret sitt på plass, satser jeg på å komme fryktelig tilbake.
Hold føttene varme og hør på litt fin musikk så lenge. Det pleier å hjelpe.
