Ny papirutgave av Stimuli er ute i løpet av helga, og jeg bidrar som vanlig med en tegneserieanbefaling. Denne gangen har jeg skrevet pene ting om Christopher Nielsen-samlingen Homo norvegicus.
Nok en Jesper og Jonathan-episode full av gaping, skriking og ulogiske resonnementer ble sendt til Bladkompaniet i går.
Faktisk er dette litt av en jubileumsepisode. Jeg er nå nemlig oppe i 10 historier - som til sammen utgjør 30 sider.
Og alt sammen er laget siden denne tiden i fjor.
Det er en årsproduksjon jeg sier meg fornøyd med. Jeg har klart å levere nye episoder hver måned, og seriene er blitt stadig bedre. Synes jeg ihvertfall. Utviklingen går ikke så fort, men det er utvikling. Jeg tror det beviser at det er en god ting å jobbe jevnt og trutt med den samme serien over tid. Det er bra både for serien og for min egen utvikling som serieskaper. Tingene finner sin form bare man holder ut.
Men akkurat nå er jeg klar for å drive med noe som ikke har med hverken Jesper eller Jonathan å gjøre. I løpet av de neste par ukene håper jeg å få gjort ferdig sju-sideren som er blitt liggende siden i sommer.
Tenkte jeg skulle legge inn noen godord om de to nye Jippi-utgivelsene jeg fant i postkassen min nylig.
Bjørn Ousland har plutselig blitt så minimalistisk at han bare kaller seg Bjørn O på forsiden av det nye bladet sitt, Bisk. Jeg må innrømme at det første jeg tenkte da Ousland viste fram noen smakebiter på Raptus var "Jason!". Den sammenligningen er ikke til å unngå når man kjører seks bilder på hver side og ingen tekst. Men man skal ikke lese mange sidene før man forstår at Ousland har utviklet sin egen greie. Og riktig sjarmerende er det blitt. Mange lekne variasjoner over heller begrensede tema. Jeg er ganske sikker på at dette er en serie som kan appellere til mange som "ikke pleier å lese tegneserier".
Julenummeret av Forresten er blitt akkurat den strålende ujevne antologien man kunne forvente. Overraskende er det heller ikke at det blir mye blasfemi og fulle julenisser når undergrunnstegnere skal lage juleserier. Alt er ikke like vellykket, men man scorer som vanlig på kompromissløshet og uforutsigbarhet. Dessuten gir oversettelser av geniale Max Anderssons helvetesvisjoner alltid et pluss i min bok. "Kjenn på nissens hevn, hore!"
Det har vært et stykke mellom postingene her i det siste. Riktignok har jeg stadig tenkt på ting jeg kunne skrevet om, men jeg har ikke hatt ork til å gjøre noe med det.
I dag har jeg derfor tenkt å oppsummere noe av det jeg ikke har skrevet om.
Jeg tenkte for eksempel å fortelle at jeg flere ganger i det siste har grepet meg selv i å snakke høyt med TV'en. Det kan være at jeg har slengt ironiske kommentarer til Dorthe Skappel, eller at jeg har deltatt i diskusjonene på Skavlan.
Det er sikkert bare en ungkarsgreie, en uvane man utvikler etter å ha bodd alene i noen år. Og kanskje er det ikke noen big deal om man småsnakker litt med TV'en iblant - men det er faen ikke noe sunnhetstegn heller!
Likevel er det en annen nyoppdaget uvane som bekymrer meg mer. Det har seg nemlig slik at det noen ganger (hele tiden) popper opp seksuelle tanker og bilder i hodet mitt. Og ved slike anledninger hender det at jeg plutselig begynner å nynne høyt. Det er ikke noe jeg styrer selv. Det bare skjer, helt spontant.
Men hva er egentlig dette for noe? Bor det en liten puritaner inne i hodet mitt som prøver å sensurere tankene mine? Eller er det underbevisstheten, noe dyptgående freudiansk noe?
Vet ikke, men fullstendig patetisk er det ihvertfall.
En mindre bekymringsfull observasjon jeg ikke har skrevet om, er at det er ganske meningsløst å gå alene til brillebutikken for å prøve ut nye briller. Grunnen til at jeg bruker briller er tross alt at jeg ser så jævlig dårlig uten. Når jeg tar av meg brillene for å se hvordan jeg ser ut med noen andre briller, så er jeg altså paradoksalt nok ikke istand til å bedømme slikt. (Betjeningens synspunkter regnes ikke.)
For å oppsummere: Alle problemene mine kunne vært løst med en samboer.
Rocky nr. 4 er ute i dag. Denne gangen bidrar jeg kun med en beskjeden ensider. Og ikke bare er serien kort, den er nesten ordløs også. Så hvis du er en av de mange som kjøper bladet bare for å få med deg Jesper og Jonathan, rekker du fint å tjuvlese månedens episode før de sure Narvesen-kjerrringene ser deg.
Men hold ut! Neste måned er jeg voldsomt tilbake igjen.
Hvis jeg ikke hadde hatt så jævlig vondt i hodet akkurat nå, skulle jeg fortalt i detalj om HGH-konserten i går. Men når det nå er som det er, nøyer jeg meg med å si at det er det morsomste jeg har opplevd på lenge. At de hadde 14 publikummere (inkludert bartenderen) å spille for, så ikke ut til å gjøre noe fra eller til for Gebhardt og Martin Hagfors. De ga jernet uansett. Kazoo, banjo, mange rare små gitarer, kassettspiller, bjeller og bærter, diverse leketøy, dukketeater, usannsynlige historier. Et slags americana-Knutsen & Ludvigsen. Med ubegrenset spilleglede.
Jøss, så trivelig det var!
Men det var i går. I dag er ikke formen like god. Satser på at en kebab vil hjelpe.
You aren't really much of your own person, but everyone around you wishes you'd go away, so you might as well be independent. You're sort of loud-mouthed and abrasive, but you do have a fair amount of power. You like big trucks, big cattle, and big oil rigs. And sometimes you really smell. But it's not all bad, you're big enough to have some soft spots somewhere in all that redneck madness. Take the Country Quiz at the Blue Pyramid
Fire nye sider Jesper og Jonathan ble mailet over til Bladkompaniet i går kveld. Som det ikke går fram av bildene over, så er det blitt en historie med okkulte overtoner denne gangen. Ganske skumle saker, om jeg må si det selv.
