Jeg jobber for tiden med to forskjellige tegneserier, og det begynner å bli klart for meg at seriene mine nå utvikler seg i to forskjellige retninger.
Den første serien jeg holder på med er nok en Jesper og Jonathan-sak til bruk i Rocky. Den er på fire sider, og på de fire sidene prøver jeg å være morsomst mulig. Nå er det ikke så vanskelig å lage noe morsomt, det som er vanskelig er å samtidig være original og overraskende. Jeg prøver å ikke henfalle til simple gags, og er heller ikke interessert i å lage noe sosialrealistisk om fjortisers hverdag. Jesper og Jonathan er morsomst når de er overdrevne og drøye. Hele serien er tross alt basert på mine fordommer om at fjortiser er noen grenseløst egosentriske, uvitende og hensynsløse skapninger. De tror de selv utgjør universets sentrum, mens det i realiteten ikke kunne vært lenger unna sannheten. Denne erkjennelsen slår jeg karakterene mine i hodet med i serie etter serie.
Med litt hjelp fra Ronny på manussiden tror jeg den nye serien i så måte føyer seg pent inn i rekken.
Den andre serien jeg holder på med, er av den mer personlige sorten. Den ligger ihvertfall nærmere hvem jeg er, og den beskriver en ganske jordnær og gjenkjennelig situasjon på en liketil måte. I tone ligger den mye nærmere "Serien om Roger" enn Jesper og Jonathan, og det virker som en naturlig vei for meg å ta. Altså parallelt med de mer rølpete og bråkete J og J-seriene.
Jeg skal ikke si så mye mer om denne serien (som jeg tror skal få forbli navnløs) enn at den er på sju sider og antakelig vil dukke opp i et framtidig nummer av Forresten. Og at jeg har en god følelse for den.
Jeg liker å jobbe med begge typer serier. Poenget er vel igrunnen bare at jeg trenger variasjon i det jeg driver med. Hvis ikke kommer jeg til å stagnere, og jeg kommer til å gå tom og lei. Så det er bare å håpe at det blir tid til å gjøre litt av begge deler.
(Jeg har forresten scannet en side fra det navnløse skissemanuset. Den gir om ikke annet et visst inntrykk av hvor vanskelig det kan være overføre tankene sine til papiret.)
Christopher Nielsens manifest for undergrunnstegnere:
1. Du skal ikke kunne tegne.
2. Du skal ikke konformere til noen sjanger.
3. Serien må inneholde like deler tekst og tegning.
4. Serien må inneholde like deler sex, vold og rus.
5. Skal serien inneholde kroppsvæsker, bør det dreie seg om oppkast.
6. Det skal aldri være en lykkelig slutt eller et positivt budskap i serien.
7. Du må alltid utlevere deg selv. Og: Du må alltid utlevere deg selv på en negativ måte.
Da jeg tidligere i dag var innom Platemonopolet for å plukke med meg den nye til Emmylou Harris, så jeg at de også hadde fått inn de lenge etterlengtede Dylan-nyutgivelsene. Et raskt overblikk på disse var nok til å konstatere at hvis lyden er like mye forbedret som innpakningen, så er det god grunn til å investere.
Men, altså, jeg har en innrømmelse å komme med.
Jeg liker jo i diverse sammenhenger å utgi meg for å være litt av en Dylan-kjenner. Med litt promille innabords setter jeg mer enn gjerne igang en patosfylt forelesning om den store mannens liv og virke for tilfeldig forbipasserende.
Men faktum er at min egen Dylan-samling alltid har vært svært mangelfull. For eksempel har jeg ikke:
Vel, før jeg gruslegger min egen kredibiltet fullstendig, må jeg få skyte inn at jeg slett ikke er ukjent med disse klassikerne. Jeg kjenner dem tildels svært godt, og har hørt dem mye opp gjennom årene. Jeg har bare ikke eid dem.
Så det blir et prosjekt framover: å tette de viktigste hullene i Dylan-samlingen.
Men først av alt satser jeg på noen fine stunder med Emmylous Stumble into Grace.
Den beste replikkvekslingen under årets Raptus-festival fant sted etter vi hadde forvillet oss inn på goth-kveld på Hulen.
Fremmed goth-dame: - Kjenner du Flu? Ronny: - Ja.
Hvorpå den fremmede goth-damen smeller til en fred og ingen fare-anende Ronny i ansiktet med flat hånd.
Noen tilfredsstillende forklaring på denne aggresjonen kom aldri. Og ikke engang Flu hadde sett henne før.
Men, vold og intriger til tross, vi hadde en fin helg i Bergen. Som vanlig gikk jeg glipp av det meste som hadde med det offisielle programmet å gjøre, men det var likevel nok å glede seg over. Ikke minst var det mange nye tegneserieutgivelser å bruke penger på.
Den store Ronny Haugeland-boka er, bortsett fra en og annen skrivefeil, blitt akkurat det praktverket den var ment å være. Ronny har dermed fått noe å vise barnebarna, og vi andre noe fint å putte i bokhylla.
Flott har også Alt fõr konsten 4, den nordiske antologien med den svenske oversettelsen av "Serien om Roger", blitt. At de norske bidragene kommer fra Steffen Kverneland, Christopher Nielsen og meg, stiller jo meg i et, ahum, interessant - men forhåpentligvis ikke altfor avslørende - lys.
Nye utgivelser fra Tor Ærlig, Flu, Styve/Lauvdahl, Johann Wanloo, Pokus og Dongery var også blant det jeg fikk rasket med meg. Mye godt lesestoff på sengekanten framover. Ros må også gå til Odd Henning Skyllingstad for den nydelige animasjonsfilmen "Børre er død", og til Ronny for sin ikke fullt så rørende Johnny Cash-tributt "Folsom Prison Blues". Dessuten så Bjørn Ouslands nye, stumme hundeserier særdeles lekre ut.
Hvis det er noe fra helga jeg er misfornøyd med, så er det at jeg ikke var flinkere til å menge meg med folk jeg ikke kjenner fra før. Men sånn er det alltid. Jeg blir nok aldri noen mingler. Hvis noen skulle ha oppfattet meg som arrogant eller noe, så mente jeg ikke å være det. Det var nok bare beskjedenheten (ev. bakrusen) som tok overhånd.
Ja, også vil jeg oppfordre bergenserne til å gjøre noe med de absurde skjenkebestemmelsene sine. Bare sånn apropos valget i dag, mener jeg. Bartendere som begynner å blinke med lysene og jage folk fra rom til rom midt på kvelden, hadde det vært fint å slippe neste gang jeg og vennene mine er på besøk.
I går ettermiddag fikk kreften omsider has på Warren Zevon. Mannen som skrev "Desperadoes Under the Eaves", "Hasten Down the Wind", "Boom Boom Mancini", "The French Inhaler", "Roland the Headless Thompson Gunner", "Accidentally Like a Martyr" og alle de andre, er ikke mer. Og med det er verden en hederskar fattigere.
I det minste slipper jeg å lure på jeg skal høre på ikveld.
Denne helga har jeg stort sett tilbragt i mitt eget selskap. Å gratulere farmor med 80-årsdagen er vel omtrent det mest sosiale jeg har gjort. Ellers har jeg kjøpt meg et par bukser, sett en film og fortært en flaske rødvin i ro og mak. Innimellom har jeg også prøvd å gjøre ferdig en ny Jesper og Jonathan-ensider.
... Og det er omtrent så interessant livet mitt er for tida. Sånn apropos den lave bloggeaktiviteten, mener jeg.
Men neste helg er det tid for Raptus igjen. Regner med at jeg har ting å fortelle når jeg vender tilbake derfra.
