Som tidligere antydet, er jeg inne i en god tegneperiode igjen. Tre sider Jesper og Jonathan til bruk i Rocky nr 3 ble tegnet ferdig igår og scannet i dag.
Dette bildet skulle gi en brukbar forsmak på tematikken i serien:
Fyren på bildet er ikke en pensjonert russisk orlogskaptein, men den dyktige kanadiske serieskaperen Seth. Han har blant annet laget den fine serieromanen It's a Good Life If You Don't Weaken, og noen har sikkert sett illustrasjonene hans på den siste plata til Aimee Mann.
Selvsagt er det ganske latterlig med en mann som har bestemt seg for å ignorere tiden han lever i, og istedet later som om han lever på 40-tallet. Hvorfor ikke bare kle seg opp som astronaut hver dag, liksom? Samtidig kan man jo ikke la være å bli fascinert av noen som gir så fullstendig faen i alle gjeldende normer.
Også er det noe veldig Jan P. Krogh'sk over ham, er det ikke?
Anyways. Jeg kom over noen dagboksnotater Seth har gjort for en kanadisk avis, hvor han beskriver litt av hvordan han jobber og tenker. Kan ikke noe for det, jeg synes denslags er interessant lesestoff. Sikkert bare fordi jeg er så fryktelig misunnelig på alle som fører en uavhengig kunstnertilværelse.
Rocky har stått i bladhyllene noen dager, og jeg følger selvsagt interessert med på reaksjonene til lesere og anmeldere. Heldigvis ser de jevnt over ut til å være fornøyde. At meningene om mitt bidrag, Jesper og Jonathan, veksler mellom "elendig" og "heilgenialt", er jeg igrunnen fornøyd med. Hvis alle hadde likt serien, ville jeg virkelig følt at noe var galt.
Selv er jeg endelig på vei ut av sommerapatien, og arbeidet med nye Jesper og Jonathan-episoder har igjen fått førsteprioritet om kveldene. Det føles godt. Jeg har det alltid best med en ny serie på gang.
Bladet inneholder 5 sider Jesper og Jonathan, men det dreier seg dessverre ikke om nytt stoff. Serien er den samme som ble trykket i Smult nr. 4/2003, den som handler om Fisherman's Friend som alternativt rusmiddel. Det ble rett og slett ikke tid til å lage noe nytt til første nummer. Men fra og med nr. 2 blir det nye historier å lese.
En trøst er det, for meg ihvertfall, at Rocky blir trykket i større format og på bedre papir enn Smult, så serien tar seg mye bedre ut denne gangen. Dessuten er noen småfeil i fargeleggingen rettet opp. I den gamle versjonen så det for eksempel ut som om man kunne gå rett fra rommet til Jesper og ut i hagen. Og jeg har ihvertfall aldri sett et gutterom med egen utgangsdør.
I dag slet jeg meg opp før klokka ti for å sikre meg billetter til Dylan-konserten i Spektrum 13. oktober. Dagen før spiller som kjent Bowie på samme sted, og den billetten har vært i boks en god stund allerede.
To av rockhistoriens største og viktigste navn på to dager. Det er jo bare helt Twilight Zone. Faen, jeg gleder meg!
Men karma er som kjent et spørsmål om balanse. For at høsten ikke skulle bli bare fryd og gamma, fikk jeg derfor igår vite at Tindersticks spiller på Rockefeller 12. september. Og det er samme dag som Raptus sparkes igang i Bergen. Så det går jo ikke.
Ikke til forkleinelse for hverken gamle Bob eller gamle David, men jeg tror nok Tindersticks er det bandet i verden jeg har aller mest lyst til å se (...kanskje unntatt Tom Waits, hvis jeg tenker meg om).
Plan B er å se dem i Aarhus, hvor de spiller den fjerde. Da kunne jeg jo også fått meg noen hardt tiltrengte danske feriedager. Problemet med Plan B er at det potensielle reisefølget mitt også er Verdens fattigste nålevende nordmann. Så vi får se om det lar seg gjennomføre.
Men jeg skal ikke klage. Ikke i dag. Sola skinner og jeg skal på festival. Bjellefestivalen er kanskje ikke blant sommerens mest profilerte, men ganske sikkert en av de hyggeligste.
Som kjent er det her i Kristiansand alle de kristne holder til. De finnes i alle avskygninger og de er overalt. For ikke så lenge siden, på en solvarm ettermiddag, lå jeg i gresset nede ved Nupen-anlegget og slappet av etter et eller annet slitsomt. På en gressbakke like bortenfor satt en ung mann i pene sommerklær han hadde kjøpt på Dressmann. I en halvsirkel rundt seg hadde han disiplene sine, og han talte engasjert til dem. De kunne vel være en ti-femten stykker, flertallet jenter. Jeg fikk ikke noen sammenheng i det fyren snakket om, men det gikk på dårlig engelsk og ordene "God" og "Djeezus" gikk mye igjen. Etter at han hadde snakket lenge og uavbrutt, tok han fram gitaren og alle stemte i en sang om nettopp Djeezus. Noen av disiplene hadde med seg afrikanske trommer som de trommet litt forsiktig på.
Noen dager senere var jeg på vei gjennom parken da jeg fikk øye på denne fyren og disiplene hans igjen. De satt i en halvsirkel og koste seg med noe godt fra bakeren. Flokken var nå bare halvparten så stor som forrige gang, men til gjengjeld hadde de begynt å uniformere seg. Alle gikk med gilde, røde t-skjorter.
Jeg kunne bare nikke anerkjennende til Dressmann-fyrens arbeid. Jeg har selv i mange år lekt med tanken om å starte opp en liten sekt, og da er det selvsagt inspirerende å se en ekte proff i arbeid.
Det er for tidlig å gå i detaljer om hva slags sekt dette skal bli, men jeg kan røpe såpass at den blir sterkt dommedagsorientert og at rekrutteringen først og fremst vil skje blant piker i alderen 18-23 år. Jeg har også en del gode ideer til ritualer og denslags på lager.
Det synes å herske bred enighet om at dette er Den beste sommeren noensinne. Det er liksom ikke måte på strålende sol, varme svaberg, småunger med trynet fullt av is, kobberbrune tenåringskropper og jordbær og hvitvin i solnedgangen.
Det er visst bare jeg som ikke på noe vis har greid å utnytte disse ukene. Og det er ikke penger eller ferie det står på. Jeg har begge deler å ta av. Men som den iniatitivløse deigklumpen av et menneske jeg er, aner jeg ikke hva jeg skal bruke dem til.
På gode dager har jeg i beste fall fått rasket med meg Hamsun-boka mi og en flaske Solo, og plassert den bleike rævva mi i gresset på Odderøya. I verste fall har jeg hatt nok med å restituere meg etter nattas strabaser på en eller annen røykfyllt bar. Og den slags strabaser har det vært latterlig mange av i det siste.
For ikke å snakke om at jeg hver dag tilbringer åtte timer på dette varme, innestengte kontoret.
Men aller kjipest er det at jeg ikke kan finne noen å skylde på.
Jeg har opprettet en ny kategori blant linkene til høyre. Under Skriverier har jeg tenkt å legge ut de artiklene jeg fra tid til annen skriver, stort sett om musikk og tegneserier.
Jeg gjør dette mest for min egen del. For å ha skriveriene mine samlet et sted. Jeg regner nemlig ikke med at utdaterte konsertanmeldelser om obskure band vil ha spesielt bred allmenn appell.
