Her en kveld satt jeg som så ofte ellers oppe altfor sent og så på et middels interessant TV-program. Akkurat dette programmet dreide seg om Ronald Reagen og hvordan han i løpet av sine åtte år som president utviklet Alzheimer. Mot slutten av den andre perioden var visepresident Bush den eneste av medarbeiderne sine han kunne kjenne igjen (men Bush sr. er tross alt såpass skummel at han nok lar seg registrere av selv den mest markspiste hjerne). I dag er Reagen lykkelig uvitende om at han noen gang har vært verdens mektigste mann.
Plutselig slo det meg at jeg ikke mindre enn fire ganger de siste to dagene har vært helt ute av stand til å gjenkjenne folk jeg har støtt på. Roald, John Arild, Terje og Erlend S. Der har jeg kommet. vaggende gatelangs slik jeg pleier, minding my own business, og jeg har overhodet ikke gjenkjent disse menneskene før de plutselig har stått rett foran meg og sagt "Hei!" (eller, i Erlends tilfelle, vist meg fingeren).
Jeg koketterer ikke nå. Jeg så virkelig rett inn i disse velkjente trynene uten at noe som helst ble trigget oppe i hodet mitt. Distré har jeg alltid vært, men dette synes jeg er direkte bekymringsverdig.
Tegneserie-Norge har, overraskende nok, ikke stått stille selv om bloggen min har ligget død.
De fleste som leser dette har sikkert fått med seg at Smult blir lagt ned. Og det er jo like trist som det er leit. Nye, norske serier i stort opplag er en vakker tanke, men tydeligvis en dårlig forretningsidé Den jevne tegneseriekjøper er nok altfor konservativ til å ta til seg et blad uten allerede innarbeidede navn.
Den gode nyheten er at Bladkompaniet fremdeles ønsker å gi ut Jesper og Jonathan. De blir bare flyttet over i nysatsingen Rocky. Og der tror jeg de vil trives. Rocky har lenge vært en av de mer lesverdige stripeseriene, og rølpenivået er omtrent det samme som i min serie. Første nummer kommer 18. august.
I mellomtiden er selvsagt avskjedsnummeret til Smult et møst. Det er på hele 100 sider, hvorav våre venner Jesper og Jonathan breier seg på 9 pluss forsiden.
Jeg skal ikke plage dere med den tekniske bakgrunnen for at jeg ikke har oppdatert i hele sommer - og at jeg nok en gang har vært nødt til å bytte adresse. Det som betyr noe er at jeg kan begynne å poste igjen.
La meg bare si at jeg ikke uten videre vil anbefale Blogger som publiseringsverktøy. Sjekk ihvertfall ut alternativene først, for eksempel Movable Type. Hvis det kan spare deg for den typen grenseløs, altoppslukende irritasjon jeg har vært slitt med i det siste, så er det verdt det. Tro meg.
