Det er en umiskjennelig eim av vår i kristiansandsluften om dagen, og det er på høy tid å tenke på sommergarderoben. Trond B viser her årets eneste seriøse alternativ for den stilbevisste unge konsument: Den splitter nye James Band-t-skjorten, dekorert av meg og trykket av Ørnevik Silketrykkeri. Hårveksten antas å være modellens egen.
Forøvrig henviser vi, som alltid i slike spørsmål, til ekspertisen: "Desto mer hull det er i klærne, jo dyrere blir de. Det er så deilig å vite at ingen andre dukker opp i samme t-skjorte. (...) For å rocke opp antrekket må du la buksene bli litt møkkete nederst på beina. I tillegg vil jeg velge å ha litt skjegg til et slikt antrekk, hvis ikke kan det lett bli for glatt."
Det har kommet mange fine tilbakemeldinger, både her og ellers, etter at jeg kunngjorde at jeg skal gi ut bok. Det er selvsagt veldig hyggelig, og gir håp om at det skal være mulig å skape littegrann interesse for en bok med rare, små tegneserier av en obskur serieskaper.
Flere har også kommentert at de liker forsiden. Mens vi venter på utgivelsen, tenkte jeg derfor å slå i hjel litt tid ved å ta en nærmere kikk på den.
I hvert fall siden Rembrandts tid har kunstnere vært mer enn sunt opptatt av seg selv. Ens eget ansikt er en evig kilde til fascinasjon og inspirasjon. Og da tiden var inne for å komme opp med et omslag til boken min, kunne jeg ikke finne noen annen rød tråd gjennom alle seriene enn meg selv. Dermed dukket tanken om et mugshot-tema opp. Boken blir bevismappen i saken mot meg, liksom.
Det første jeg gjorde var å finne frem noen selvportretter fra et par år tilbake.
I skisseblokken min finnes denne ganske dølle tegningen. Den kan neppe kalles en karikatur engang. Men jeg syntes tydeligvis at jeg var inne på noe, for jeg fortsatte å bearbeide den.
Høyere panne, rundere kinn, stikkende øyne - mye bedre.
Den tusjede versjonen var jeg veldig fornøyd med, husker jeg. Sinte, små menn er alltid morsomme. Jeg la den ut på bloggen og brukte den lenge som avatar på forumer og slikt.
Et par år senere likte jeg fremdeles tegningen, men skulle jeg leve med den som bokforside, måtte den gjennom en runde til. Mer intenst uttrykk og enda mer karikerte trekk. Og først nå er sideskillen kommet på riktig side!
OK, jeg skjønner hvis det er vanskelig å tenke på annet enn at jeg snart skal gi ut bok. Men det er ennå noen uker til og vi må alle prøve å få tiden til å gå så lenge.
I dag har Quart hatt et lite metall-slepp, og jeg har bidratt med bio om det ekstreme (les: klin kokos, pling i bollen) death metal-bandet Nile. De er fire middelaldrende, halvskallede herrer fra South Carolina med ølmage som spiller HELT SINNSSYKT fort mens de brøler om pyramider, sarkofager og faraoer. Låtene deres heter ting som "Papyrus Containing the Spell to Preserve It's Possessor Against Attacks from He Who Is in the Water". Du skjønner sikkert tegningen. Sexy er det ikke.
Samtidig er jo ingenting som noen reale, apokalyptiske blast beats for å nullstille hodet.
Folkens, jeg kommer med nyheter - jeg må be om absolutt stillhet:
I midten av mai kommer boken Roy Søbstad - Tegneserier 1993-2008 ut på Jippi Forlag.
Tittelen sier det meste om innholdet. Vi snakker 190 sider av mine tegneserier fra de siste 15 årene samlet mellom stive permer. Alle de beste og mest kjente seriene er med. Mange ukjente og obskure serier er også med. Enkelte er aldri tidligere publisert. Én lengre serie er helt ny og laget spesielt for boken. I tillegg kommer fyldig bakgrunnsstoff, mange enkelttegninger og 10 gjestesider laget av mine norske favorittegnere.
Tenk deg en nennsomt sammensatt CD-boks, en DVD med masse deilig bonusmateriale eller en ekstra innholdsrik pose med lørdagsgodt. Dét er følelsen vi har gått for her. Dette skal være en sånn bok man leser fra perm til perm når den er ny, og siden kan plukke frem mange ganger og alltid finne noe nytt i.
For meg er dette det selvsagte høydepunktet i serieskaperkarrieren så langt, og noe jeg er veldig stolt av å kunne sende ut i verden. Hvis noen hadde sagt til meg i 1993 at jeg noen gang ville få utgitt noe slikt, ville jeg tatt temperaturen på vedkommende. Nå har jeg plotten fra trykkeriet liggende foran meg her på pulten.
Flere detaljer om innholdet, markeringer av sleppet og alt mulig annet kommer til å bli postet her i løpet av de neste ukene.
Det er på tide å snakke om tegneseriene mine igjen. For første gang på lenge, lenge har jeg nemlig noe ordentlig å komme med. Jeg har gitt små hint om hva som er på gang i et par års tid allerede, men endelig kan jeg bli konkret. Endelig kan jeg blåse i hornet og slå på stortrommen. Dette har jeg gledet meg til.
Men først har jeg tenkt å sutre litt.
Når jeg ser tilbake på hva jeg har oppnådd siden den siste Jesper og Jonathan-siden ble publisert i Rocky i januar 2006, er det ikke stort å skryte av. Hvis noen skulle tro at jeg har sluttet å lage tegneserier, er det forståelig. Men faktum er at jeg har jobbet med serier hele tiden. Det er bare det at alle sammen enten har passert under, forbi eller ved siden av radaren.
Hvis de da i det hele tatt har kommet seg i luften.
Fra "Hund & Katt: På hjemmefronten". Tegning: Ronny Haugeland
Jeg har laget tre serier sammen med Ronny i denne perioden (han har tegnet og jeg har stått for det meste av skrivingen). De to første, "Båtfolkets planet" og "Hund & Katt: På hjemmefronten", ble publisert i hver sin antologi med stive permer, Utslipp - Bellona 20 år og Propell. Jeg vet ikke hvor godt disse bøkene har solgt eller hvor mange som har lest dem, men det er god grunn til å tro at begge falt mellom alle stoler. Bellona-boken nådde sikkert ut til Bellona-medlemmene, men sammenblandingen av tekst og tegneserier gjorde at den neppe appellerte til mange andre. Propell var en ganske kostbar bok, i hovedsak beregnet på barn, som kun inneholdt nye, ukjente serier. Det er ikke godt å si hvem man trodde skulle kjøpe noe sånt - særlig uten noen markedsføring eller distribusjon å snakke om (boken var ikke å oppdrive i det hele tatt her i Kristiansand).
Men de to seriene ble i det minste trykket. Det ble ikke "Store nordmenn slenger dritt om Norge", den tredje serien Ronny og jeg laget. Den skulle være med i en satirisk bok til hundreårsjubileet for unionsoppløsningen. Men alle jubileer må som kjent ta slutt en gang, og ved denne anledningen somlet forlaget så lenge at det til slutt ble meningsløst å gi ut boken i det hele tatt.
Fra "Nr. 96"
Verst gikk det likevel med "Nr. 96", en 17 sider lang serie jeg tegnet etter manus av en ganske kjent norsk forfatter. Det var et prosjekt jeg kastet meg over med stor iver og brukte store deler av et år på, men som til slutt kokte bort i ingenting. Absolutt ingenting. Alt jeg sitter igjen med er en av mine lengste serier noen sinne - lagret på min egen harddisk. "Store nordmenn" fikk vi i det minste betalt for.
I sannhetens navn bør det nevnes at jeg har fått ut noen småtterier på tilfredsstillende vis i løpet av disse årene - to sider i M og én i Karstein Volles andre Fakta fra verden-bok. Dessuten vil også "Store nordmenn" bli utgitt ganske snart (selvsagt i en helt annen kontekst enn den ble laget til). Dette er likevel ganske marginale ting i forhold til de prosjektene jeg ikke kan se å ha fått noe igjen for.
Skuffelsen ligger ikke først og fremst i mangelen på ære, berømmelse og penger. Det kjipe er følelsen av å ha kastet bort tid, krefter, entusiasme og evner på noe man trodde skulle bli en kul greie, men som viste seg å være basert på lite gjennomtenkte ideer og svak gjennomføringsvilje.
Man føler seg kort og godt litt dum for å ha vært så ivrig og så lite kritisk.
Men, OK, greit. Jeg er gammel nok til å innse at ett skritt frem noen ganger betyr to skritt tilbake. Jeg trøster meg med at jeg, tross alt, har hatt interessante ting å jobbe med hele tiden. Og at det ikke er tegneseriene som skal betale regningene mine.
Og nå er altså tiden inne for å avslutte denne fasen og ta fatt på den neste. En gammel serietegnerskrukk går en ny vår i møte. Endelig.
De siste to årene har jeg skrevet nærmere femti artistomtaler for Quartfestivalen. Jeg har skrevet om alle fra The Who til Lykke Li, fra Meshuggah til Bare Egil Band. Det har bydd på mange utfordringer og vært både morsomt og interessant. Men til nå har ingenting vært like morsomt, interessant og utfordrende som det å skrive om Figur Flint.
Jeg mener, plutselig handler det ikke om internasjonale superstars eller respekterte kulthelter, men om Ronny, min egen kollektivsamboer, serietegnerkollega og svirebror fra minst 12 tidligere festivalsomre.
Men selv om tanken på Ronny som Quart-artist gjør meg littegrann svimmel, er jeg mest av alt stolt på Figur Flints vegne. De er fine gutter og mer enn gode nok til å forsvare plassen. Jeg håper virkelig at skriveriene mine yter dem rettferdighet.
Nå har jeg selv satt sammen en ny mixtape. Denne er basert på Last.fm-spillelisten min, og samler de låtene jeg har spilt mest siden jeg registrerte meg der i september 2006. Med andre ord kan dette sies å være mine favorittlåter mine fra perioden. Utvalget er litt overraskende selv for meg og det må tas høyde for et element av tilfeldigheter, men mer vitenskapelig enn dette kan det neppe bli.
